I en mer usikker verden blir det enda viktigere å knytte sterke bånd til våre nærmeste venner og allierte. En av de mest positive utviklingstrekkene i nyere tid er fordypningen av det nordisk-baltiske samarbeidet innen forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken. Disse landene representerer i dag kjernen av både NATOs og EUs nordlige flanke, og framstår stadig som et kraftsentrum som andre stater søker samarbeid med.
Etter at de frigjorde seg fra sovjetisk okkupasjon, orienterte Estland, Latvia og Litauen seg umiddelbart vestover og nordover. For to tiår siden, i 2004, ble de medlemmer av både NATO og EU. Alle tre har utviklet seg til både aktive og engasjerte deltakere i begge organisasjonene.
Det tradisjonelle nordiske samarbeidet mellom fem land ble dermed supplert med et nytt format, altså nordisk-baltiske kretsen av åtte land – NB8-gruppen. I tidlige år ga dette rom for utveksling og samordning av utenrikspolitiske posisjoner. Noen dypere sikkerhetspolitisk integrasjon i denne kretsen var ikke naturlig så lenge Finland og Sverige fortsatt var alliansefrie.
Dette endret seg da begge land ble medlemmer av NATO i henholdsvis 2023 og 2024. At også Sverige og Finland endelig var inne i NATO åpnet for nye muligheter. At alle de åtte landene også er medlemmer i EU eller EØS, gjør at alle ytre begrensninger for samarbeid borte.
I forsvars- og sikkerhetspolitikken er geografien fortsatt viktig. I dag har vi en sammenhengende alliert landmasse fra Barentshavet i nord til Østersjøen i sør, grensende mot Russland og Belarus i øst. Det kan nesten ikke overvurderes hvor viktig dette er. Aller mest for Sverige og Finland selvsagt, som nå har blitt en del av et alliert fellesskap. Men nesten like viktig er det for oss andre. Tidligere var Norge alene som «flankeland» i nord, med grense mot Russland og mot havet. Nå har vi for første gang siden vi ble med i NATO, landegrense til to andre NATO-land med betydelig militær evne. Dette gir en helt ny strategisk dybde og endrer mye på våre egne forsvarskonsepter. Nye akser mellom øst og vest i Norden åpner muligheter der vi i Norge tenkte mest nord-sør.
Østersjøens politiske geografi har blitt snudd på hodet siden 1989. Inntil da dominerte Sovjetunionen i øst, Warszawapaktlandene Polen og Øst-Tyskland regjerte sørsida, mens alliansefrie Sverige og Finland utgjorde den nordlige siden. Kun danske Bornholm, østsiden av Sjælland og en flik av Vest-Tyskland gjorde at NATO hadde et innsmett inn i Østersjøen. I dag er det stikk motsatt: Nå er det NATO-land på alle kanter, bortsett fra innseilingen til St. Petersburg og den russiske enklaven Kaliningrad mellom Litauen og Polen.
Av de utseilingsledene Russland har vestover, finner vi to i våre områder: Barentshavet og Østersjøen. Den tredje, fra Svartehavet, krever at man seiler gjennom tyrkisk NATO-farvann ved Bosporos. I en tid der geopolitisk konkurranse igjen setter agendaen, er dette viktig. Det gir det nordisk-baltiske området en særlig strategisk betydning for NATO. Det er også i våre områder og i våre farvann vi møter mange av de nye, hybride truslene, for eksempel mot undersjøisk infrastruktur. Koplingen mellom «Barents og Baltikum» er derfor ekstra viktig. For oss, med vårt historiske blikk mot nord og vest, blir øst og sør mer relevant. Samtidig tar våre venner rundt Østersjøen mer inn over seg den sikkerhetspolitiske dynamikken i Arktis og rundt Kola-halvøya.
Dyp sikkerhetspolitisk integrasjon og nær politisk kontakt gjør at vi lærer av hverandre. Samarbeidet har både gjort de baltiske landene noe mer «nordiske» i sitt utsyn, mens vi i det «gamle» Norden også har hatt godt av å bli mer «baltiske», og derigjennom mer realpolitiske i vår forståelse av de sikkerhetspolitiske realiteter. Det er en sunn utvikling for begge parter.
Både intensiteten i dette samarbeidet og hvordan det har tiltrukket seg land rundt oss kan illustreres av at det i disse dager er NB8-treffpunkter på rekke og rad. I slutten av april møttes vi nordisk-baltiske utenriksministre på Bornholm sammen med Weimar-gruppen, altså Polen, Tyskland og Frankrike. I forrige uke møttes Joint Expeditionary Force i Oslo på regjeringssjefsnivå. Da er det NB8 pluss Storbritannia og Nederland. Senere denne uka er det utenriksministermøte i Østersjørådet i Estland. Her møtes de samme åtte, i tillegg til Polen og Tyskland, for å diskutere dette forumets framtid i lys av vår tids krav.
Samarbeidet er praktisk og konkret. Samfunnssikkerhet og beredskap, robusthet mot påvirkningsoperasjoner og hybride trusler, støtte til Ukraina, håndtering av Russland og landets skyggeflåte og Arktis-spørsmål preger agendaen.
Vi står sterkere sammen. Og noen ganger blir man enda mer rystet sammen når man navigerer på opprørt farvann. Brorskapsbånd smis i kriser. Det nordisk-baltiske samarbeidet har derfor blitt en kilde til inspirasjon og økt trygghet for framtida.