For norsk næringsliv
Informasjon om visum ved næringssamarbeid med iranske selskaper
Iran er det største markedet som er åpnet på over et tiår og det er store muligheter i de fleste sektorer av økonomien. De fleste sanksjonene mot Iran ble lettet i januar 2016, men etter det amerikanske bruddet med atomavtalen i mai 2018 gjeninnførte USA samtlige sanksjoner. I tillegg har de innført nye sanksjoner som blant annet omfatter metallindustrien og petrokjemiske produkter. Mange av de amerikanske sanksjonene har ekstraterritoriell virkning, noe som gjør det svært krevende for utenlandske bedrifter å operere i Iran.
Spesielt interessante sektorer for norsk næringsliv er dekket i egne punkter nedenfor. Dette gjelder spesielt olje og gass, maritim næring, fornybar energi og akvakultur.
Handelen mellom Iran og Norge tok seg kraftig opp etter at sanksjonene mot landet ble lettet i januar 2016, i forbindelse med implementeringen av atomavtalen (JCPOA). Norsk vareeksport til Iran doblet seg i 2017 sammenlignet med 2015. Handelsvolumet er i midlertidig fortsatt relativt beskjedent. Til tross for en nedgang i norsk vareeksport til Iran etter innføringen av amerikanske sekundærsanksjoner 7. august og 5. november 2018, eksporterte Norge varer til Iran for totalt 218 millioner NOK i 2018, en økning på ca. 47 % fra 2017.
Norsk eksport til Iran består for det meste av sjømat og relaterte produkter. Eksport av maskiner og transportmidler har tatt seg noe opp, med noen store investeringer i løpet av 2018. Det er uklart hvor stor andel av handelen mellom Norge og Iran som går via tredjeland. Ambassaden legger til grunn at om lag 2/3 av handelen ikke registreres i statistikken.
Kilde: SSB
Eksport av varer, tjenester og teknologi til Iran er regulert gjennom forskrift om sanksjoner og restriktive tiltak mot Iran («Iranforskriften»). Forskriften ble revidert i forbindelse med implementeringen av atomavtalen i 2016.
Norske bedrifter må derfor vurdere om deres leveranser omfattes av Iranforskriften. Forskriften inneholder både lister over varer som krever forhåndstillatelse fra Utenriksdepartementet før utførsel til Iran, og varer som det er forbudt å eksportere til Iran. Listene over personer og selskaper som er sanksjonert av FN og EU finnes i vedlegg til Iranforskriften.
I tillegg må norske bedrifter vurdere om varen eller teknologien som ønskes eksportert er underlagt generell lisensplikt. Oversikt over lisenspliktige varer finnes i vedleggene til Liste I og Liste II i Eksportkontrollforskriften.
Dersom varen, tjenesten eller teknologien krever forhåndsgodkjenning eller eksportlisens utstedes dette av Utenriksdepartementet ved seksjon for eksportkontroll. Henvendelser om produktvurderinger og eventuelle listeføringer, samt søknader om eksport, kan rettes til seksjonen via den elektroniske søknadsportalen E-lisens: https://elisens.eksportkontroll.no/login?3
Seksjon for eksportkontroll har også en servicetelefon som er betjent hverdager mellom kl. 10.00-14.00: +47 23 95 06 50.
Relevant regelverk:
Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v.
[Eksportkontrolloven]:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1987-12-18-93/%C2%A71#§1
Forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester
[Eksportkontrollforskriften]:
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2013-06-19-718
Forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran
[Iranforskriften]:
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2007-02-09-149/
Amerikanske sekundærsanksjoner
Amerikanske sekundærsanksjoner retter seg blant annet mot finansiell sektor, olje og energi samt shipping. Utenlandske bedrifter opplever store problemer knyttet til transaksjoner ettersom det er vanskelig å få til bankoverføringer. For en oppdateringer om amerikanske sanksjoner mot Iran, se følgende side: https://www.treasury.gov/resource-center/sanctions/programs/pages/iran.aspx
Regjeringen forventer at norske selskaper driver forretninger i tråd med prinsipper om ansvarlig næringsliv. Ambassaden gjør spesielt oppmerksom på at Iran har et utbredt korrupsjonsproblem og at straffene i Iran for korrupsjon omfatter dødsstraff. Det er også flere iranske parter som er sanksjonert på bakgrunn av menneskerettighetsproblematikk, og flere gjeldene sanksjoner omfatter salg av varer, teknologier og tjenester som kan bidra til menneskerettighetsbrudd.
Ambassaden viser også til Utenriksdepartementets handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter – Nasjonal handlingsplan for oppfølging av FNs veiledende prinsipper.
Olje- og gassindustrien med relatert virksomhet er den største sektoren i den iranske økonomien og utgjør omtrent 30 % av de totale inntektene i statsbudsjettet for 2019. Dette gjør landet til den eneste økonomien i OPEC som ikke er energidominert. Tertiærnæringer står for hoveddelen av økonomien, til tross for enorme men underutviklede energiressurser. Iran har vedvarende høy inflasjon som har økt betraktelig det siste året. Per juni 2019 ligger årlig inflasjonen på om lag 50 % sammenlignet med 13 % i juni 2018. Det er anslått negativ vekst i BNP for 2019 på mellom -4,5 % - 6 %, avhengig av hvilken kilde man legger til grunn. Til sammenligning opplevde Iran en vekst i BNP på omtrent 12,5 % og 3,5 % i henholdsvis 2016 og 2017. Økonomien er dominert av statlig og halvstatlig sektor. Privat sektor utgjør kun rundt 20 % av den økonomiske aktiviteten. Den økonomiske utviklingen i Iran er også preget av valutaflukt og vedvarende høy arbeidsledighet. I løpet av det siste året har den iranske valutaen (iransk rial, IRR) mistet nærmere to tredjedeler av sin verdi målt mot euro. Iranere flest opplever at egen kjøpekraft er markant svekket ettersom prisen på mange varer øker raskt.
Irans befolkning på over 80 millioner er relativt godt utdannet, og det er god tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Befolkningen har en lav snittalder på ca. 29 år, og over 60 % av befolkningen er under 25 år. Det er dårlig tilgang på god statistikk, men arbeidsledigheten antas å ligge på rundt 12 % og 30 % for hhv. befolkning som helhet og ungdom. Kvinner har lav deltakelse i arbeidslivet på rundt 12%, og er heller ikke medregnet i arbeidsledighetsstatistikken.
I tillegg til olje- og gassressurser har Iran en solid industrisektor, et relativt stort og diversifisert landbruk, et stort marked, og verdens syvende største mineralforekomst. Vær imidlertid oppmerksom på at kulturelle forskjeller og økonomisk isolasjon har resultert i at internasjonale standarder ikke følges uten videre. Det kan derfor være behov for betydelige investeringer i opplæring.
Iran har i mange år vært frakoblet det internasjonale banksystemet som en konsekvens av svært strenge sanksjoner. Etter sanksjonslettelsene i forbindelse med atomavtalens implementering i 2016 har arbeidet med å gjenopprette forbindelsene gått tregt, delvis som følge av gjenværende sanksjoner og delvis som følge av politisk risiko. Innføringen av amerikanske sanksjoner i 2018 har gjort banktransaksjoner ytterligere komplisert og flere bedrifter som ønsker å fortsette handel med Iran sliter med pengeoverføringer. EU, ledsaget av Tyskland, Frankrike og Storbritannia, arbeider med å få den alternative betalingsløsningen INSTEX operativ for å legge til rette for legitim handel mellom Europa og Iran, primært innenfor humanitære varer. Det er generelt viktig å være oppmerksom på at transaksjonskostnadene og kravene til «due diligence» er svært høye.
Det iranske banksystemet er underutviklet og underkapitalisert. Det er svært mange banker, men de aller fleste har svært dårlig likviditet. Mislighold av lån er vanlig, med en prosentandel et sted rundt 15 %. Iran har begynt arbeidet for å re-kapitalisere bankene ved å nedbetale statlig gjeld. Imidlertid er det hard konkurranse på innskudd fra landets rundt 7000 svært dårlig regulerte finanskooperativer som ble opprettet under tidligere president Ahmadinejad.
Det kan fortsatt være svært utfordrende å få finansiering til handel med, og investeringer i Iran. Finanssektoren i Iran utgjør kun 2 % av BNP.
Infrastrukturen i Iran er relativt god i sentrale områder, men blir fort svært dårlig lengre ut i distriktene. Særlig veinettet er godt utviklet, med et dårlig vedlikeholdt jernbanenett som dekker de største byene. Innenlands flytransport har god tilgjengelighet, men flyene som brukes er ofte svært gamle og ubehagelige. Svært dårlig tilgang på reservedeler i mange år har også satt sitt preg på iransk flyflåte, hvor det er få fly som er godkjent for flygning i europeisk luftrom. Amerikanske gjeninnførte sanksjoner har på ubestemt tid utsatt leveransen fra Airbus på over 100 nye fly. Dette er imidlertid under halvparten av de flyene det er estimert at landet vil ha behov for de neste årene.
Det er et nesten umettelig behov for investeringer i Irans infrastruktur. Dette gjelder alt fra energiproduksjon, kraftlinjer, havneprosjekter, flyplasser og fly, jernbane, og infrastruktur til vann.
Energi: Målsetning om å øke med 5 GW produksjonskapasitet frem til 2020.
Havneprosjekter: Ports and Maritime Organization har estimert et behov på ca. $900 millioner i havneutvikling.
Jernbane: Det er planlagt 25.000 km ny bane innen 2025, og store behov for videreutvikling av Teherans metro.
Fly: Teherans Imam Khomeini flyplass skal bygges ut til over seks ganger dagens kapasitet. Dette arbeidet er begynt.
Den politiske risikoen ved å investere i Iran ansees som høy. Svakt rettsapparatet, uklare eiendomsforhold og tungrodd byråkrati gjør investeringer i Iran komplisert. Potensialet er imidlertid stort innen mange sektorer. Rammebetingelsene varierer betydelig mellom sektorene, men mange år under sanksjoner og dysfunksjonelt banksystem har gjort at Iran har enorm etterspørsel etter kapital og store muligheter.
Det iranske finansdepartement har opprettet en side for å bistå utenlandske selskaper som ser på muligheter i Iran.
(http://www.investiniran.ir/en/home)
Iran byr på en del spesielle utfordringer og forretninger i Iran kan tidvis være svært frustrerende. Det er ikke uvanlig med svært fleksibel tolkning av kontrakter og vanskeligheter med å få betalt dersom varene allerede er levert. Iran er ikke medlem av WTO og Norge har ingen bilateral avtale om investeringsbeskyttelse. Det betyr at eventuell arbitrasje vil gå for iransk rett med mindre annet er fastsatt i kontrakten.
Se egne punkter for utfordringer knyttet til sanksjoner, banktransaksjoner og finansiering.
Iransk olje- og gassindustri er underutviklet og benytter i stor grad utdatert teknologi. Konsekvensene av dette er lave utvinningsnivåer, høy forurensning og høy frekvens av produksjonsstans. Med verdens største kjente gassreserver og fjerde største oljereserver har Iran verdens største kombinerte olje- og gassressurser. Med produksjonsnivået i 2014 ville iranske oljereserver vare i 150 år. Det er stor etterspørsel etter ny teknologi og utenlandsk kompetanse i sektoren, men utviklingen hemmes av kroniske utsettelser på ny den nye kontraktmodellen IPC (International Petroleum Contract), politiske kontroverser og tungrodd byråkrati.
Iransk oljeproduksjon ligger på ca. 3,8 mbpd, og er i vekst som følge av økende produksjon etter sanksjonslettelsene. Produksjonsmålet ligger på 5 mbpd innen 2020. Produksjon av gass ligger på omtrent 650 mm3 og målet er en dobling innen 2020, primært gjennom videre utvikling av det enorme South Pars gassfeltet. Det er spesielt stor etterspørsel etter teknologi innen IOR/EOR teknologi, oppgradering av teknologi, og LNG-relatert teknologi og utstyr. Iranske ambisjoner om økning av gassproduksjonen er vel og bra, men grunnet ustabile naboland og ofte lange avstander til markedene er gassrør et ikke spesielt attraktivt alternativ. LNG vil derfor være svært viktig for fremtidig utvikling innen gass. Iran har også flere grensefelt uten bilaterale produksjonsavtaler. Her gjelder altså førstemann til mølla prinsippet og Iran ligger allerede mange år bak. IOR/EOR vil derfor være viktig i disse feltene, men også ellers da gjennomsnittlig utvinningsgrad er svært lav. Gjennomsnittlig utvinningsgrad i 2016 var på 24,65%. Grunnloven forbyr utenlandsk eierskap av energiressurser, og kontraktene dreier seg derfor ofte om feltutvikling eller forbedring. Det er også betydelige krav om lokalt innhold (>50%) og teknologioverføring. Sektoren er dominert av National Iranian Oil Company med sine mange datterselskaper. NIOC bestyrer alle olje- og gassressursene i landet på vegne av staten og NIOC er alltid styrt av viseministeren for petroleum.
http://en.nioc.ir/Portal/Home/
Iran har en relativt stor maritim sektor med betydelige offshore energiressurser. National Iranian Tanker Company er ett av verdens største tankrederier. Norsk teknologi og utstyr er en sterk merkevare i sektoren og samhandel med Norge strekker seg over 40 år tilbake. I tillegg til store aktører innen shipping er det behov for teknologi og utstyr til LNG, FLNG, FPSO, samt rigger, supply og servicebåter til oljeindustrien.
Iran har et relativt ambisiøst opplegg for å utvikle fornybar energiproduksjon. Målsetningen er på 5GW fornybart innen 2020 og 7,5GW fornybart innen 2030. Rammevilkårene for fornybart er gode og tydelige, i sterk kontrast til olje- og gassektoren. SUNA har ansvaret for utstedelse av konsesjoner. Innen fornybart kan utenlandske selskaper eie 100 % av grunnen og anlegget, og det er ingen krav til lokalt innhold. Det er lansert en kjøpsgaranti for fornybart som varer i 20 år fra oppføring, og prosessen frem mot oppføring er strømlinjeformet for å være usedvanlig effektiv.
Iran har en relativt stor oppdrettsnæring, men basert på svært utdaterte teknikker og utstyr. Eksport av oppdrettsutstyr fra Norge har økt de siste årene og sektoren forventes å vokse i kommende år. Myndighetene har store ambisjoner om å øke produksjon, eksport og konsum av sjømat. Det er stor etterspørsel etter utstyr, teknologi og kompetanse i alle produksjonsledd. Sjømat utgjør den største bestanddelen av norsk eksport til Iran. Etterspørsel etter norsk laks er høy og flere lokale aktører er interesserte i samarbeid for videre markedsutvikling.
Varehandelen er dominert av uavhengige næringsdrivende og det finnes svært få kjeder, dette til tross for en kvalitets- og merkevareorientert befolkning. Det er dårlig tilgang på internasjonale merkevarer, og tilgangen har forverret seg etter innføringen av amerikanske sanksjoner.
Farmasøytisk industri og helsetjenester er noe av det best utviklede i Midtøsten, men rask befolkningsvekst og økende snittalder betyr at det er behov for store investeringer og ny teknologi. Det er høye tariffer for å beskytte lokal produksjon av legemidler, men iransk farmasøytisk industri har ikke teknologi til å produsere de mest avanserte legemidlene. Både apotek og sykehus har meldt om medisinmangel i kjølvannet av gjeninnføringen av amerikanske sanksjoner. Importerte legemidler utgjør ca. 3-5 % av salgsvolum men nærmere 30 % av salgsverdi. Til tross for at nasjonal produksjon av legemidler utgjør rundt 95 % av salgsvolum er flere legemidler avhengige av import av råmateriale.
Petrokjemisk industri i Iran er svært diversifisert og dekker nesten alle produksjonsprosesser. Sektoren er i stor grad drevet av privat eller halv-privat næringsliv i motsetning til iransk økonomi som helhet. Årlig produksjon er på rundt 50 millioner tonn med en inntjening på rundt 17 milliarder USD. Sektoren har tidligere samarbeidet tett med internasjonale selskaper. USA innførte i mai 2019 sanksjoner mot Irans største petrokjemiske holdingselskap, Iran’s Persian Gulf Petrochemical Industries Company (PGPIC).
Henvendelser fra næringslivet bes rettet til:
[email protected]
+98 21 2229 1333
Henvendelser om visum- eller konsulære spørsmål bes rettet til:
[email protected]