Japan: Landnotat om næringslivets samfunnsansvar

Innledning
Japans etterkrigshistorie har vært preget av voldsom vekst i økonomi og levestandard, og landet er per i dag verdens tredje største økonomi. Japan har med sine begrensede naturressurser satset på kunnskapsintensive næringer og er en av verdens ledende nasjoner innenfor innovasjon, forskning og teknologi. Næringslivet i Japan er i hovedsak preget av stabilitet og ryddighet, med en tradisjon for langsiktig tenkning. Japan rangerer som nummer 6 i World Economic Forums Global Competitiveness Index 2015-2016, mens landet ligger på 32. plass på Verdensbankens Doing Business oversikt. Selv om Japan jevnt over ligger høyt på målingene påpekes det samtidig at Japans konkurransedyktighet er hemmet av bl.a. budsjettunderskudd og skyhøy offentlig gjeld (230% av Japans BNP). Konkurransedyktigheten påvirkes også av et fortsatt lite fleksibelt arbeidsmarked, som bl.a. hindrer kvinners deltagelse i arbeidslivet og åpner for utvidet bruk av deltidsansatte. Videre er et tungrodd byråkrati, tunge reguleringer og høye skatter, faktorer som nevnes som utfordringer for næringsvirksomhet i Japan.

Arbeidsliv og kultur
Japan har ratifisert seks av ILOs åtte kjernekonvensjoner. Arbeidernes rettigheter ivaretas av en arbeidsmiljølov som i stor grad likner den norske. The Labor Standards Law fastsetter 40-timers arbeidsuke for de fleste sektorer og med krav om overtidsbetaling utover 40 timer. Imidlertid blir disse kravene i mindre grad håndhevet. Japansk arbeidskultur er preget av lange arbeidsdager og med forventinger om ubetalt overtid og det er fremdeles en nær sammenheng mellom karriere- og lønnsutvikling og tid tilbragt på arbeidsplassen. Dette rammer særlig kvinners muligheter til å kombinere karriere og familieliv. 

Ministry of Health, Labor and Welfare har ansvaret for lover og regulering som omfatter helse, trygghet og sikkerhet på arbeidsplassen. Standarder blir utarbeidet på bakgrunn av konsultasjoner med Standing Committee on Safety and Health of the Central Labor Standards Council. Arbeidsinspektører har myndighet til å suspendere virksomheter umiddelbart om det påvises brudd på reguleringer. Arbeidstakere har i henhold til loven også krav på å melde fra om kritikkverdige forhold og nedlegge arbeidet, uten at det skal få konsekvenser for deres ansettelsesforhold. 

Deltidsarbeid og demografiske utfordringer

Japan opplever et stadig økende antall deltidsansatte, indirekte ansatte eller åremålsansatte. Tall fra 2015 viser at en tredjedel (37%) av den totale arbeidskraften er kategorisert som såkalte «atypiske ansatte», og mange av disse er utleid fra bemanningsbyråer. Tradisjonelt har gruppen hatt dårlige sikkerhetsgarantier, bl.a. grunnet korte kontraktsperioder. En lovendring av landets «Worker Dispatch Law» fra 1986 ble imidlertid vedtatt 1. september 2015, med hovedformål å sikre rettighetene til deltidsansatte etter fullført kontraktsperiode. Lovendringene fastslår bl.a. at bemanningsbyråene er pålagt å be selskapene om å ansette arbeidstakeren direkte etter tre år. Dersom selskapet nekter, må bemanningsbyrået finne arbeidstakeren en ny stiling. Det vedvarer imidlertid signifikante lønnsforskjeller mellom ordinære og atypiske ansatte.

Siden 2005 har Japan hatt negativ befolkningsvekst og utviklingen i Japans økonomi vil på lengre sikt vil påvirkes av demografiske utfordringer mht. lav fødselsrate og aldrende befolkning. Andelen japanere over 65 år utgjorde over 27% av befolkningen i september 2016. Denne demografiske forskyvningen vil føre til en dramatisk økning i utgifter til helse- og omsorg, samtidig som den produktive arbeidsstokken reduseres. Det vil blant annet være et stort behov for arbeidskraft innen helse- og omsorgsyrkene. Den kvinnelige arbeidsdeltakelsen er videre lav sammenlignet med andre OECD-land; 70 % av japanske kvinner slutter å jobbe etter at de har fått sitt første barn, og kun 65 % av kvinner med høyere utdanning jobber.

Diskriminering

Japan har ikke ratifisert konvensjon nr. 111 om diskriminering. Labour Standards Act forbyr etnisk, nasjonal og religiøs diskriminering, samt diskriminering basert på kjønn. En av hovedutfordringene knyttet til kvinner i arbeid er imidlertid at loven om lik tilgang til arbeid for menn og kvinner (Law for Equal Opportunity in Employment for Men and Women) som ble vedtatt i 1985 ikke omfatter strafferammer for arbeidsgivere som diskriminerer. 

International Trade Union Confederation (ITUC) oppsummerer Japans problem med diskriminering på følgende måte: "Diskriminering i ansettelser og lønn er forbudt, men likevel utbredt i Japan. Det er et stort lønnsgap mellom kjønnene, kvinner er vesentlig underrepresentert i lederstillinger, og indirekte diskriminering forekommer på et høyt nivå."

Nettopp lønnsgapet er et vedvarende problem. Tall fra 2015 viser at kvinner tjener i snitt 72 % av det menn gjør (fulltidsansatte).

Den indirekte diskrimineringen ITUC henviser til er i hovedsak Japans system med to karriereforløp, hvor kvinner blir oppfordret til å følge det generelle eller administrative løpet, mens menn blir ledere og beslutningstakere.

Diskriminering av mødre i arbeidslivet (Matahara - kort for maternity harrassment) er også utbredt i Japan. Selv om det finnes lover som forbyr diskriminering på grunn av graviditet, fødsel og fødselspermisjon, er det en utbredt praksis blant japanske selskaper å ignorere disse lovene. Det er ikke uvanlig at kvinner blir degradert til mindre prestisjetunge og viktige stillinger mot sin vilje etter første svangerskap. Dersom man arbeider på kontraktbasis vil arbeidsgiver ofte nekte å fornye kontrakten.

Regjeringen Abe har under mottoet «Creating a society in which women can shine» definert økt kvinnelig deltakelse i japansk arbeidsliv som et sentralt ledd i revitaliseringen av den japanske økonomien. Dette betegnes som en av regjeringens viktigere politiske prioriteringer, og det er forventinger om at det følgelig også vil bli mer fokus på ovennevnte problemområder.

Tvangsarbeid og barnearbeid

Japan har ratifisert ILOs konvensjon om tvangsarbeid nr. 29, men ikke konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid. Tvangsarbeid er forbudt, men offentlige ansatte innen "essensiell service" risikerer straff (også straffarbeid) for å igangsette streik, hvilket strider med ovennevnte konvensjon.

Japan har ratifisert begge ILOs kjernekonvensjoner om barnearbeid, og barnearbeid forekommer svært sjeldent.

Arbeidsimmigrasjon

Japan er tradisjonelt meget restriktiv mht. immigrasjon, herunder arbeidsimmigrasjon.

I 2013 lanserte Japan et system for å tiltrekke seg flere utenlandske «høyt kvalifiserte arbeidere», basert på kriterier som akademisk bakgrunn, inntekt og karriere, og hvor de som kvalifiserte seg fikk lettelser mht. visumprosedyrer m.m. Systemet ble av mange sett på som et forsøk på å imøtekomme det stadig økende behovet for arbeidskraft. Systemet synes imidlertid ikke å ha hatt ønsket effekt, blant annet fordi kravene er for høye. På tross av en målsetning om 2000 personer per år, var det i løpet av det første året kun noe over 400 personer som søkte gjennom systemet, og bare 17 personer som benyttet seg av systemet fikk opphold fra utlandet. Majoriteten av søkere var fra Kina, mens amerikanske og indiske søkere stod for hhv. 7 % og 4 %.

Siden 2013 har man sett en viss oppmykning av regelverket for ansettelse av også ikke-spesialisert utenlandsk arbeidskraft innen industrier som bygg og anlegg. Dette bl.a. for å imøtekomme behovet for bygningsarbeidere i Tokyo fram mot OL i 2020. Det er også signifikant mangel på arbeidskraft til rekonstruksjonsprosjekter i områdene i Tohoku-regionen som ble rammet av trippelkatastrofen i 2011 (jordskjelv, tsunami og atomulykke). Med den stadig aldrende befolkningen vil det også være et betydelig behov for helsepersonell i framtida, men systemet for å få lege- eller sykepleierlisenser i Japan er dels meget rigid.

Det forekommer tilfeller av ureglementær import av arbeidskraft gjennom såkalte «training visa», særlig fra omkringliggende asiatiske land. Denne arbeidskraften benyttes ofte i arbeidsintensiv produksjon og bygg- og anleggsindustrien. I noen tilfeller er praktiseringen av denne ordningen i konflikt med japansk lovgivning, som for øvrig er svært restriktiv når det gjelder arbeidsimmigrasjon, og det er meldt om tilfeller av tvang med kobling til menneskehandel.

Organisasjonsfrihet

Konvensjonene om organisasjonsfrihet og rett til felles lønnsforhandlinger er ratifisert, men særlig for ansatte i offentlig sektor forekommer det begrensninger knyttet til mulighetene for lovlig streik. Enkelte offentlige ansatte som selvforsvarsstyrker, politi og brannvesen har ikke anledning til å organisere seg. Konsekvensene for ulovlig streik for offentlig ansatte strekker seg fra bøter til tre års fengselsstraff. Felles lønnsforhandlinger innad i bedriftene er utbredt, men er sjeldnere på fagforeningsnivå på tvers av selskapene.

Organisert kriminalitet
«Yakuza» er den mest kjente betegnelsen på japanske organiserte kriminelle grupper og deres medlemmer. I japansk media har imidlertid begrepet «yakuza» siden nittitallet gradvis blitt erstattet med «bouryokudan» («voldelige grupper») etter oppfordring fra politiet, og er nå både en samlebetegnelse for organiserte kriminelle grupper generelt, og den foretrukne betegnelsen på «yakuza» i offentlig sammenheng. Ifølge japanske NPA (National Police Agency) lå antallet bouryokudan-medlemmer relativt stabilt på rundt 80 000 mellom 1992 og 2010, men som følge av omfattende mottiltak og et strengere lovverk hadde tallet sunket til 46 900 i 2015. Bouryokudan kan per i dag deles opp i 21 større syndikater eller «familier». I motsetning til organiserte kriminelle i mange andre land, har denne formen for japanske organiserte kriminelle sjeldent hatt behov for å holde en lav profil i samfunnet. Mye av virksomheten foregår helt, eller delvis i det åpne, og de store syndikatene har ofte egne logoer, businesskort og lokaler.

Store syndikater har til tider investert betydelige summer i legitime selskaper, og i senere år har bouryokudan i økende grad vært involvert i såkalt «hvitsnippkriminalitet». Andre vanlige aktiviteter inkluderer pengespillvirksomhet, svindel, pengeutpressing, lånehaivirksomhet, menneskehandel og prostitusjon. Videre er bouryokudan involvert i konstruksjons- og restaurantbransjen flere steder i Japan. Beskyttelsesvirksomhet er også utbredt, og ofte overlates driften av illegitime bedrifter til ikke-medlemmer mot at disse betaler beskyttelsespenger. Ulovlige narkotiske stoffer er en inntektskilde for flere organiserte kriminelle, men enkelte av de store bouryokudan-syndikatene tar uttalt avstand fra narkotikahandel. Bouryokudan har tradisjonelt vært lite involvert i gatekriminalitet, tyveri og ran, og regnes som relativt lite voldelig sammenliknet med andre organiserte kriminelle grupper.

Politisk sies bouryokudan å befinne seg på den høyreekstreme delen av aksen, og har ofte vært assosiert med ultra-nasjonalistiske grupper. Siden andre verdenskrig har japansk media fra tid til annen også avslørt tette bånd mellom bouryokudan-medlemmer og prominente politiske skikkelser.

Korrupsjon
Transparency International rangerer Japan som nr. 18 på den internasjonale CPI-indeksen. I følge Global Corruption Barometer anses ikke korrupsjon å være et utbredt problem i den private sektoren. Japan jobber aktivt for å motvirke korrupsjon, hvitvasking og bestikkelser både på nasjonalt og globalt plan. I 2003 signerte Japan FNs konvensjon mot korrupsjon, og de fleste av konvensjonens krav har blitt innfridd. Visse nødvendige lovendringer diskuteres imidlertid fortsatt. Japan var det andre medlemslandet til å signere OECDs konvensjon mot bestikkelser av 1998. Fra februar 2009 sluttet Japan seg til Extractive Industries Transparency Initiative.

Klima og miljø
Japan ratifiserte Parisavtalen den 8. november 2016. Det nasjonale regelverket er solid, og Japan er innovative når det gjelder miljøvennlig teknologi, og eksporterer og promoterer bruk av bærekraftige løsninger som bl.a. renseteknologier til kullkraftverk. Japan har siden januar 2013 signert flere bilaterale avtaler om en overføring av grønn teknologi til en rekke utviklingsland, og er en av de viktigste bidragsyterne i skogbevaringsprosjektet REDD, samt støtter Norges klimafondinitiativ. Japan er også pådriver for at flere skal ta i bruk internasjonale standarder som ISOs miljøsertifiseringer.

Energi

Etter jordskjelv-, tsunami- og atomkatastrofen 11. mars 2011 ble samtlige av Japans 48 atomreaktorer stengt. Japanske myndigheter påla samtlige kjernekraftverk å gjennomføre sikkerhetsvurderingstester, såkalte stresstester. Gjenåpning av kjernekraftverk som har passert stresstestene må godkjennes av lokale myndigheter og er politisk kontroversielt mot et bakteppe av økende motstand mot kjernekraft i opinionen.

I den nye energiplanen som ble godkjent av regjeringen i april 2014 slås det fast at kjernekraft vil utgjøre en viktig del av landets grunnlastproduksjon. Dette til tross for at meningsmålingene viser at 60 prosent av befolkningen er mot atomkraft i 2014, og 57 prosent i 2016. I tillegg reverserer dette den forrige regjeringens plan om å fase ut atomkraft fullstendig. Planen vektlegger likevel at Japan skal bli mindre avhengig av atomkraft over tid. Fornybar energi står sentralt, og målet er at fornybar energi skal dekke 20% av Japans energiforsyning innen 2030.

Per dags dato har 3 av 48 gjenværende reaktorer gjenopptatt drift. Sendais (Kagoshima) to reaktorer startet opp høsten 2015, etterfulgt av reaktor 3 og 4 i Takahama (Fukui) kraftverk som ble satt i drift i februar 2016. I august samme år ble også reaktor 3 i Ikata (Ehime) satt i drift igjen. Reaktor 3 og 4 i Takahama har imidlertid blitt stanset siden mars 2015 etter søksmål fra lokalbefolkningen i området. I November 2016 hadde 22 reaktorer søknad inne hos Nuclear Regulation Authority (NRA) for gjenopptagelse av drift.

Andre menneskerettighetsspørsmål
Japan deler vestlige verdier som demokrati og frihet og vektlegger en FN-ledet verdensorden basert på internasjonal rett. Menneskerettighetene er i stor grad ivaretatt. Domstolene er uavhengige, loven regulerer retten til organisering, religionsfrihet, ytringsfrihet og pressefrihet. Samtidig viste landgjennomgangen på menneskerettigheter i 2012 at landet fremdeles har noen utfordringer innen MR-området. Det viktigste enkeltstående temaene innen MR-feltet er praktiseringen av dødsstraff og enkelte svakheter i straffeprosesser. 

Dødsstraff og straffeprosesser

Japan akter ikke å revurdere praksisen med dødsstraff, og japanske myndigheter begrunner i all hovedsak praksisen med at majoriteten av japanere er tilhengere av dødsstraff. Myndighetene baserer dette på en spørreundersøkelse som myndighetene selv gjennomfører. Av forrige undersøkelse (2015) fremgikk det at 80 prosent av befolkningen er for dødsstraff. Imidlertid er det reist spørsmål om representativiteten i disse undersøkelsene, og formuleringen av spørsmålene. Manglende kunnskap blant befolkningen om det japanske systemet antas å bidra til den svært høye oppslutningen. Med unntak av 2011 som ble det første henrettelsesfrie året siden 1992, blir årlig flere henrettelser fullbyrdet. Tre henrettelser ble fullbyrdet i 2015, og tre henrettelser har funnet sted i 2016. Per utgangen av 2016 satt 143 fengslede med en dødsdom over seg. Henrettelsene gjennomføres ved hengning.

Det japanske rettsvesenet har blitt kritisert av bl.a. FN og Amnesty International for manglende rettssikkerhetsgarantier i straffeprosessen. De kritikkverdige forholdene knytter seg til utstrakt bruk av varetekt, menneskerettsstridige avhørsmetoder, mangelfull juridisk bistand, dårlige fengselsforhold og manglende gjennomsiktighet. Så langt synes likevel landets øverste rettsinstans å respektere juryens avgjørelser, og antallet anker har gått ned.

Asyl- og flyktningpolitikk

Japan praktiserer svært strenge immigrasjonsregler, og kritiseres av bl.a. Amnesty International. Med unntak av en periode på 1970-tallet hvor Japan tok imot om lag 10 000 flyktninger fra Vietnam, Laos og Kambodsja, har ikke landet hatt noen sterk profil for mottak av flyktninger. Landet signerte Flyktningkonvensjonen i 1981 og introduserte nasjonalt regelverk i 1982 (Immigration Control and and Refugee Recognition Act). Imidlertid dekker ikke gjeldende lovverk tilstrekkelig forholdene rundt asylsøkere og flyktninger, men er ifølge UNHR svært tett sammenvevd med landets immigrasjonsregelverk og prosesser. Følgen er at håndtering av asyl- og flyktningesaker i stor grad behandles iht. landets restriktive immigrasjonspolitikk. Til tross for antall asylsøknader i 2014 og 2015 var henholdsvis 5000 og 7586, ble kun 11 og 27 av dem innvilget i de respektive årene.

Næringslivets samfunnsansvar
Japan har forholdsvis lange tradisjoner med å fokusere på Corporate Social Responsibility (CSR) med særlig vekt på sosialt ansvar vis-a-vis lokalsamfunnet. Japans lovgivning på dette området skiller seg ikke vesentlig fra det norske regelverket. De siste årene er det registrert et økende fokus på næringslivets samfunnsansvar med bl.a. etablering av egne CSR-enheter i større bedrifter, samt årlige rapporteringer fra bedriftene om deres CSR-innsats. CSR er også kommet høyrere opp på agendaen til Japan Business Federation (Keidanren), bl.a. gjennom utarbeidelsen av et Charter for Corporate Behaviour i 2010, samt årlige undersøkelser om medlemsbedriftenes støtte til filantropiske tiltak og initiativer. Den Keidanren-stiftede Council for Better Corporate Citizenship arbeider også for å øke medlemsbedriftenes kunnskap om CSR. Japans sammenslutning av fagforeninger (RENGO) oppfordrer sine medlemmer til å øke oppmerksomheten omkring CSR, særlig i lys av globaliseringen. RENGO har etterlyst kontinuitet gjennom standardkrav til CSR-rapportering.

I større grad enn i Norge omfatter samfunnsansvar i Japan også veldedighet. Japan opprettet blant annet et kontaktpunkt for FNs Global Compact i 2003, og per 2014 er 229 bedrifter medlemmer. Som i flere andre land er det ofte de større bedriftene som satser tyngst på samfunnsansvar. Av svakheter som er påpekt i undersøkelser gjort om bedriftenes CSR-rapportering, nevnes svak innrapportering fra bedriftene på bl.a. menneskerettigheter og arbeidsrettigheter. Se for øvrig presentasjon fra Kobe University om CSR in Japan.

Mer informasjon om samfunnsansvar i Japan
European Business Council in Japan
NCCJ Norwegian Chamber of Commerce 
RENGO (Japan Trade Union Confederation) 
GLOBAL COMPACT Japan Network 
ILO Japan

Transparency International Japan  
Japan for sustainability 
Amnesty Japan
Global Reporting Initiative
Japan Business Federation (Keidanren)
The Japan Institute for Labour Policy and Training
Japan External Trade Organisation (JETRO)
Council for Better Corporate Citizenship
International Trade Union Confederation

Andre lenker
Se følgende lenker for mer informasjon om næringslivets samfunnsansvar / corporate social responsibility:

Utenriksdepartementets sider om næringslivets samfunnsansvar
Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) (EITI er en global standard som jobber for en større gjennomsiktighet og ansvarliggjøring av ekstraksjonssektoren)
Olje- og energidepartementet støtter EITI 
Business Anti-Corruption Portal (En portal som tilbyr informasjon og hjelp til SMBer anti- korrupsjonsarbeid)
Initiativ for etisk handel (IEH)
Kompakt (Regjeringens konsultasjonsorgan i saker knyttet til næringslivets samfunnsansvar)