Japan: Landnotat om ansvarlig næringsliv

14. 7 2023

Inledning

Japans etterkrigshistorie var lenge preget av vedvarende vekst i økonomi og levestandard, og landet er per i dag verdens tredje største økonomi. Japan har med sine begrensede naturressurser satset på kunnskapsintensive næringer og er en av verdens ledende nasjoner innenfor innovasjon, forskning og teknologi.

Næringslivet i Japan er i hovedsak preget av stabilitet og ryddighet, med en tradisjon for langsiktig tenkning og lite korrupsjon. Japan rangerer som nummer 6 i World Economic Forums Global Competitiveness Index 2019, mens landet ligger på 29. plass på Verdensbankens «Doing Business»-oversikt fra 2020 (Doing Business vil nå bli erstattet av et nytt verktøy «Business Ready» eller B-READY).

Selv om Japan jevnt over ligger høyt på målingene påpekes det samtidig at Japans konkurransedyktighet er hemmet av bl.a. budsjettunderskudd og skyhøy offentlig gjeld (263,9% av Japans BNP i 2022). Konkurransedyktigheten påvirkes også av et fortsatt lite fleksibelt arbeidsmarked, som bl.a. hindrer kvinners deltagelse i arbeidslivet og åpner for utvidet bruk av deltidsansatte. Et tungrodd byråkrati, tunge reguleringer og høye skatter, er faktorer som nevnes som utfordringer for næringsvirksomhet i Japan.

Likevel, for norske selskaper er Japan et modent og velregulert marked, med få alvorlige utfordringer. Det er imidlertid områder som berører ansvarlig næringsliv og norske selskapers virksomhet i Japan som bør belyses. Dette er blitt enda tydeligere etter at den norske åpenhetsloven kom i 2022.

Nedenfor beskrives kort åpenhetsloven som trådte i kraft i Norge i juli 2022, og deretter gjennomgås forhold i det japanske arbeidsmarkedet som kan være aktuelle i gjennomføringen av aktsomhetsvurderinger for forretningsvirksomhet i Japan.

Anstendig arbeidsforhold og menneskerettigheter

Den norske åpenhetsloven

juli 2022 trådde Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven) i kraft. Åpenhetslovens formål (§1) er å «…fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester, og sikre allmennheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold».

Loven gjelder for større virksomheter som er hjemmehørende i Norge, og som tilbyr varer og tjenester i eller utenfor Norge. Loven gjelder også for større utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge, og som er skattepliktige til Norge etter norsk intern lovgivning

I følge loven skal virksomheter utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderingene. Loven innfører også en informasjonsplikt. Alle kan kreve å få informasjon fra virksomhetene om hvordan de håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser som er vurdert i aktsomhetsvurderingene. Dette omfatter både generell informasjon og informasjon knyttet til en særskilt vare eller tjeneste som virksomheten tilbyr.

Forbrukertilsynet er gitt rollen med å veilede og tilføre tilsyn med loven. Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv gir veiledning om OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Arbeidsmarkedet i Japan

Japan har ratifisert syv av ILOs ti kjernekonvensjoner. Arbeidstageres rettigheter ivaretas av en arbeidsmiljølov som i stor grad likner den norske. The Labor Standards Act (1947) blant annet fastsetter 40-timers arbeidsuke for de fleste sektorer og stipulerer overtidsbetaling utover 40 timer.

Japans arbeidsmiljø preges imidlertid av overtidskultur og manglende mulighet til å ta ut ferie. Det stilles forventninger om ubetalt overtid, og det er fremdeles en nær sammenheng mellom karriere- og lønnsutvikling, og tid tilbragt på arbeidsplassen. Dette rammer særlig kvinners muligheter til å kombinere karriere og familieliv. Gjennomganger av eldre lovverk de siste årene søker å endre dette; nå kan f.eks. ikke overtidsarbeid overskride 45 timer pr. måned og ansatte må ta ut minst 5 dager betalt ferie i året.

Ministry of Health, Labor and Welfare har ansvaret for lover og regler som omfatter helse, trygghet og sikkerhet på arbeidsplassen. Kontoret for arbeidsinspeksjon (Labor Standards Bureau) har myndighet til å suspendere virksomheter umiddelbart om det påvises alvorlige brudd på HMS-standarder. Arbeidstakere har i henhold til loven også rett til å melde fra om kritikkverdige forhold og nedlegge arbeidet, uten at det skal få konsekvenser for deres ansettelsesforhold.

Deltidsarbeid

Det japanske arbeidsmarkedet ser et stadig økende antall «atypiske ansatte» - deltidsansatte, indirekte ansatte og åremålsansatte. Tall fra 2022 viser at denne gruppen utgjør en tredjedel (37%) av den totale arbeidskraften. Mange av disse er deltidsansatte utleid fra bemanningsbyråer. Tradisjonelt har denne gruppen hatt et svakt stillingsvern i arbeidsmarkedet, bl.a. grunnet korte kontraktsperioder. Lovendringer som trer i kraft i perioden 2020-2025 skal imidlertid sikre forutsigbarhet og lettere tilgang på velferdstjenester for denne typen ansettelser. Deltidsansatte kan ikke ansettes på kortere kontrakter enn 31 dager, og dersom de jobber i den samme stillingen i 3 år, skal bemanningsbyrået be selskapet ansette arbeidstakeren direkte ellers må bemanningsbyrået finne en ny stilling for arbeidstakeren.

Statistikk fra 2022 viser at 75% av kvinner i arbeidsfør alder er i arbeid, og kvinner utgjør nå ca. 56% av arbeidsstyrken. På den annen side er 53% av sysselsatte kvinner ansatt i deltidsstillinger, i motsetning til 25% blant menn. Deltidsansatte i Japan dekkes samtidig vanligvis ikke av yrkespensjonsordningen. Dette rammer spesielt enslige kvinner hardt, og det anslås at over 22% av eldre kvinner i Japan lever i fattigdom jfr. OCED sin fattigdomsdefinisjon.

Fra 1. april 2022 ble det imidlertid iverksatt en reform av pensjonssystemet som inkluderer deltidsansatte i selskaper over en viss størrelse i yrkespensjonsplaner på lik linje med fulltidsansatte. Men reformen har ikke retroaktiv virkning, og det signifikante lønnsforskjeller mellom ordinære og atypiske ansatte vil vedvare.

Siden 2010 har Japan hatt en dramatisk negativ befolkningsvekst, og utviklingen i Japans økonomi påvirkes av alvorlige demografiske utfordringer som meget lav fødselsrate og en aldrende befolkning. Befolkningen aldres raskt, i 2010 utgjorde andelen japanere over 65 år 22,5% av befolkningen, mens i 2021 var andelen på 28,9%. Samtidig synker befolkningstallet raskt. I 2022 sank befolkningstallet med nær 560 000 mennesker i en fortsettelse av kontinuerlig synkende befolkning over de siste 12 årene.

Denne demografiske forskyvningen vil føre til en dramatisk økning i utgifter til helse- og omsorg, samtidig som den produktive arbeidsstokken reduseres. Den japanske arbeidsstyrken utgjorde i 2022 under 60% av befolkningen. Til sammenligning er tallet rett over 70% i Norge.

Det vil blant annet være et stort behov for arbeidskraft innen helse- og omsorgsyrkene som enten må utfylles gjennom utstrakt overtid, eller gjennom å tillate større «import» av arbeidskraft som gjerne vil falle inn under de «atypiske» kategoriene nevnt over, med de utfordringer forbundet med dette.

Diskriminering

Japan har ikke ratifisert ILOs konvensjon nr. 111 (1958) om diskriminering i arbeidslivet. Labor Standards Act forbyr imidlertid etnisk, nasjonal og religiøs diskriminering, samt diskriminering basert på kjønn. Act on Equal Opportunity in Employment for Men and Women (1985) sikrer kvinner og men lik tilgang i arbeidsmarkedet, men svake oppfølgingsmekanismer sinker fremskritt på likestillingsfronten.

Tall fra 2021 viser at fulltidsansatte kvinner tjener i snitt 74 % av det menn gjør, samtidig er kvinner kraftig overrepresentert i de underbetalte atypiske ansettelsesforholdene. Sosiale normer og forventninger på arbeidsplassen gjør at mange kvinner sier opp eller bytter til en stilling med mindre forfremmelsesmuligheter etter at de har fått barn.

Folkelig støtte for LHBTI+ er høy, men de har ikke rettslig annerkjennelse i Japan og er ikke beskyttet mot diskriminering i lovverket, det gjelder også i arbeidsrelaterte situasjoner.

Tvangsarbeid og barnearbeid

Japan har ratifisert ILOs konvensjon om tvangsarbeid nr. 29 (1930), og i juli 2022 ratifiserte Japan konvensjon nr. 105 (1957) om avskaffelse av tvangsarbeid. Det pågår et arbeid startet i 2021, etter vedtak i Overhuset, for å forsterke nasjonalt lovverk på området. Vedtaket i Overhuset ble gjort med ratifisering av konvensjon nr. 105 for øye. Japan er blitt anklaget for tilfeller av tvangsarbeid og moderne slaveri, spesielt innenfor det statlige yrkesfaglige programmet Technical Intern Training Program (TITP) som omtales mer under.

Japan har ratifisert begge ILOs kjernekonvensjoner som berører barnearbeid (nr. 138 (1973) og 182 (1999). Barnearbeid forekommer svært sjeldent.

Arbeidsimmigrasjon

Japan har tradisjonelt ført en restriktiv linje når det gjelder immigrasjon, både når det gjelder arbeidsimmigrasjon og immigrasjon av andre årsaker. Samtidig gjør en aldrende, og de siste årene også synkende, befolkning det stadig mer krevende å dekke den japanske økonomiens behov for arbeidskraft. Dette har ledet til en viss oppmykning av tidligere restriktive regelverk for arbeidsimmigrasjon. Fokuset nå er på å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft til utvalgte sektorer som har særlig store rekrutteringsproblemer - ikke minst helsesektoren, men også verftene, industrien og en rekke andre bransjer.

I tillegg til ovennevnte er det også ordninger for kortvarige arbeidsopphold for ukvalifisert arbeidskraft, under det såkalte Technical Intern Trainee Program (TITP). Under TITP var det nesten 350 000 arbeidere i Japan på korttidsopphold i 2019 fra land som Vietnam, Filippinene og Nepal, hvorav mange jobbet i jordbruket, i bygg og anlegg. Det har vært mange eksempler på at disse arbeiderne har blitt utsatt for uverdig og diskriminerende behandling, og i noen tilfeller grove MR-brudd. Frem til ratifiseringen av ILO konvensjon nr. 105 i 2022, har tidligere lovendringer på området ikke grepet effektivt inn i disse uheldige forholdene, og til tross for mye kritikk vedvarer ordningen. I april 2023 foreslo imidlertid en arbeidsgruppe nedsatt av justisministeriet at ordningen bør avvikles og erstattes av en annen ordning som i langt større grad anerkjenner behovene i det japanske arbeidsmarkedet og samtidig sikre gode arbeidsplasser for utlendinger.

Organisasjonsfrihet

ILO konvensjonene om organisasjonsfrihet (nr. 87, 1948) og rett til organisering og kollektive lønnsforhandlinger (nr. 98, 1949) er ratifisert, men særlig for ansatte i offentlig sektor forekommer det begrensninger knyttet til mulighetene for lovlig streik.

I privat sektor sikres disse rettighetene gjennom Trade Union Act, Labour Relations Adjustment Act og tidligere nevnte Labor Standards Act. Ansatte i privat sektor har dermed rett til å streike, men såkalte «essential workers», som ansatte i helse- og omsorgs-sektoren, må gi et ti-dagers forvarsel. Derimot gjør den store mengden av «atypiske ansatte» at det er vanskelig å organisere seg og utføre kollektive lønnsforhandlinger på fagforeningsnivå, og per 2022 var bare 16,5% av ansatte fagforeningsorganiserte. Kvinner utgjør bare 12,5% av alle fagorganiserte, men 44,5% (2019) av den samlede arbeidsstyrken. Dette er nok en refleksjon av at 56% (2019) av alle kvinner i arbeid er blant «atypiske ansatte».

Ifølge den sist tilgjengelige statistikken (2013) pågikk det 507 arbeidskonflikter, noe som da var det laveste tallet noen sinne, og kun 31 av disse resulterte i streiker som varte lengre enn en halv dag. Over 90% (2000) av arbeidsstyrken er organisert gjennom bedriftsforeninger, og lønnsforhandlinger gjennomføres generelt innad i bedrifter, fremfor gjennom kollektive forhandlinger ved de større fellesorganisasjonene som RENGO.

Økonomisk kriminalitet

Organisert kriminalitet

«Bōryokudan» eller «Yakuza» er betegnelsen på organiserte kriminelle bander i Japan. Ifølge japansk politi lå antallet bōryokudan-medlemmer relativt stabilt på rundt 80 000 mellom 1992 og 2010, men som følge av omfattende mottiltak og et strengere lovverk hadde tallet sunket til rundt 24 000 i 2021.

I motsetning til organiserte kriminelle i mange andre land, har denne formen for japansk organisert kriminalitet sjeldent hatt behov for å holde en lav profil i samfunnet. Mye av virksomheten foregår helt, eller delvis i det åpne, og de store syndikatene har ofte egne logoer, visittkort og lokaler.

Store syndikater har til tider investert betydelige summer i legitime selskaper, og i senere år har bōryokudan i økende grad vært involvert i såkalt «hvitsnippkriminalitet». Andre vanlige aktiviteter inkluderer pengespillvirksomhet, svindel, pengeutpressing, ulovlig utlånsvirksomhet, menneskehandel og prostitusjon.

Videre er bōryokudan involvert i konstruksjons- og restaurantbransjen flere steder i Japan. Beskyttelsesvirksomhet er også utbredt, og ofte overlates driften av illegitime bedrifter til ikke-medlemmer mot at disse betaler beskyttelsespenger.

Korrupsjon

Transparency International rangerer Japan som nr. 18 (2021) på den internasjonale CPI-indeksen. Japan jobber aktivt for å motvirke korrupsjon, hvitvasking og bestikkelser både nasjonalt og internasjonalt, og har tydelige forbud mot korrupsjon og korrupt praksis nedfelt i nasjonal lov. I 2003 ratifiserte Japan FNs konvensjon mot korrupsjon, og de fleste av konvensjonens krav er blitt innfridd. Japan var det andre medlemslandet til å ratifisere OECDs konvensjon mot bestikkelser av 1998. Fra februar 2009 sluttet Japan seg til Extractive Industries Transparency Initiative (EITI).

Ifølge Global Corruption Barometer anses ikke korrupsjon å være et utbredt problem i privat sektor.

Korrupsjon i offentlig sektor anses som svært lav. Noen viser imidlertid til en praksis kalt «amakudari» (å komme ned fra himmelen), kritisert i lang tid og forbudt siden 2007, hvor pensjonerte funksjonærer i offentlig sektor blir tildelt lukrative stillinger i privat sektor som den største kilden til korrupsjon i Japan. Visse nødvendige lovendringer diskuteres fortsatt for å få bukt med problemet. Samtidig er det stadig saker hvor høytstående politikere må stå til rette for korrupsjonsanklager, og etter Tokyo OL 2020/2022 har et antall funksjonærer og selskaper blitt etterforsket for korrupsjon.

Klima og miljø

Japan har ratifisert de aller fleste globale miljø- og klimaavtalene, herunder Paris-avtalen, og holder gjennomgående høy miljøpolitisk standard. Unntak fra denne hovedregelen er når sterke økonomiske interesser kommer i konflikt med strenge miljøkrav, for eksempel når det gjelder innføring av kvoter for fiskerisektoren, eller begrensninger på bygg- og anleggssektorens virksomheter.

Japansk største klimautfordring er kraftsektorens store grad av avhengighet av kull og gass, særlig etter reduksjonen i atomkraftkapasiteten etter Fukushima-katastrofen i 2011. Etter lang nasjonal debatt virker det som at det er bred aksept for at kull og, etter hvert, gass må fases ut. Det er likevel langt frem før fossil energi vil utgjøre minoriteten i den japanske energimiksen. Regjeringen har imidlertid ambisiøse planer for utbygging av fornybar energi i form av vindkraft til havs, som over tid vil bøte på situasjonen.

Hydrogen og ammoniakk, fortrinnsvis klimavennlig produsert i land som Australia, er i årene framover tiltenkt en viktig rolle i å redusere utslippene fra transport- og industrisektoren, og til dels også kraftsektoren. Den framtidige bruken av atomkraft er det energipolitiske spørsmålet som vekker mest debatt, med sterke politiske krefter både for og imot, men den Japanske regjeringen har nå (2023) tatt et valg om fortsatt bruk og utvikling av atomkraft.

Japan er generelt innovative når det gjelder miljøvennlig teknologi, og eksporterer og promoterer mer bærekraftige løsninger til land i regionen, blant annet innen avfallshåndtering. De er også en forholdsvis stor donor til global miljø- og klimabistand, og en pådriver for at flere skal ta i bruk internasjonale standarder som ISOs miljøsertifiseringer.

Arbeid med ansvarlig næringsliv i Japan

Ansvarlig næringsliv har lenge vært på agendaen i Japan som Corporate Social Responsibility (CSR) og senere Business and Human Rights. Japan har statlige og private tiltak for å fremme ansvarlig næringsliv. Myndighetene utgir nasjonale handlingsplaner for etterfølgelse og implementering av næringsliv og menneskerettigheter basert på FNs veiledende prinsipper (UNGP). Japan har ikke noen lov tilsvarende åpenhetsloven, men etterlevelse og implementering av internasjonale standarder reflekteres i arbeidsrelaterte lovverk, mest relevant er Labor Standards Act.

Japans næringslivsorganisasjon Keidanren og Ministeriet for økonomi, handel og industri (METI) fronter ansvarlig næringsliv med støtte fra fagforeningsorganisasjonen RENGO. Fra å være sentrert rundt lokale forhold, inkluderer arbeidet med ansvarlig næringsliv i Japan nå i større grad internasjonale leverandørkjeder. Ansvarlig næringsliv ivaretas godt av de fleste store selskap i Japan, men hos mindre selskaper vil man finne varierende grad av oppfølging og etterlevelse.

Oppfølging av ansvarlig næringsliv i Japan skjer for det meste gjennom konsultasjoner og rapporteringer med stor grad av frivillighet, men dersom en bedrift bryter med nasjonalt lovverk, kan japanske myndigheter innføre straffetiltak som strekker fra rapportering til fengselsstraff. Offentlige beklagelser benyttes ofte for selskaper hvis uansvarlige forhold kommer i medias søkelys. Arbeidstagere kan melde uansvarlige forhold til arbeidsgiver, kontoret for arbeidsmiljøinspeksjon, eller hos lokale myndigheter. Her er det verdt å merke seg at kommunikasjon i offentlig sektor går langsomt og kjennetegnes av liten grad av digitalisering.