Resultater fra OECD forsknings- og teknologiministermøte – en agenda for ny forsknings- og teknologipolitikk

Av Bjørn Tore Kjellemo

Slutterklæringen bygger på fire pilarer, 1) en erkjennelse av behovet for ny forsknings- og innovasjonspolitikk for å møte samfunnsutfordringer, 2) felles verdier og internasjonalt samarbeid i håndteringen av framvoksende teknologier, 3) en ambisjon om å gjøre forsknings- og innovasjonspolitikk mer inkluderende gjennom å fremme tilgjengelighet, mangfold og likeverd og 4) styrke grunnlaget for en kunnskapsbasert forsknings- og innovasjonspolitikk.

Til de to førstnevnte punktene ble det også lansert dokumenter som utdyper disse. Nedenfor følger oppsummeringen av det dokumentet som omhandler en OECD Agenda for transformativ forsknings-, teknologi og innovasjonspolitikk (den finnes for øvrig i en kortere versjon her).

Men først til selve ministererklæringens omtale av dette punktet. Det innledes ved at ministerne anerkjenner den sentrale rollen forsknings-, teknologi- og innovasjonspolitikk (STI) vil spille dersom vi skal kunne takle de globale utfordringene blant annet klimaendringer, tap av biodiversitet og miljøødeleggelse medfører. Men dette vil kreve ny politikk som gjør at forskning og innovasjon kan bidra til løsningene raskere og i større skala enn i dag. I erklæringen ønsker OECD agendaen for transformativ STI politikk velkommen.

Agendaen er ment å være en støtte i medlemslandenes arbeid med å videreutvikle sin STI politikk gjennom å gi mer konkret veiledning om mål, politikkområder og virkemidler. Den har tre hovedelementer:

1. Hva er målene for endring (transformativ goals). Her listes det opp tre.
2. På hvilke måter må STI politikk endres (policy orientations). Her listes det opp seks.
3. Innenfor hvilke områder av STI politikk må en vurdere endringer. Her listes det opp ti.

Nedenfor er disse tre hovedelementene (hva, hvordan, hvor) beskrevet nærmere. Skissemessig framstilles agendaen slik:

Hva er målene en ønsker å oppnå ved en ny forsknings- og innovasjonspolitikk (transformative goals)

Som nevnt er det STIs rolle i møtet med de store samfunnsutfordringene som ligger til grunn for agendaen. Den skisserer tre sentrale mål for endring, som også bør være førende for en ny STI politikk.

Det første er å bidra til en raskere overgang til bærekraftige samfunn og økonomier når det gjelder klimautslipp, miljø og biodiversitet. Dette krever betydelige teknologiske endringer på spesifikke områder som overgang fra fossil til ren og fornybar energi, men også endring av etablerte modeller for produksjon og forbruk – fra det lineære til det sirkulære.

Det andre målet handler om en mer inkluderende og sosial bærekraftige økonomier. Hvor en i større grad vektlegger inkludering og mangfold, representativitet og utjevning. Det grønne skiftet må skje på en måte som ivaretar disse behovene.

Det tredje handler om å styrke sikkerhet og motstandskraft overfor ulike typer sjokk og uventede hendelser. Pandemien var en påminnelse om at våre nåværende globale sosio-økonomiske systemer har sårbarheter som gjør det krevende å forutse, møte og komme seg etter slike kriser. I tillegg kommer en endret geopolitisk situasjon som gjør at mange land er opptatt av å redusere sårbarhet og styrke nasjonalt herredømme på viktige områder blant annet innen teknologi.

På hvilken måte må forsknings-, teknologi- og innovasjonspolitikk endre seg (policy orientations)

Med utgangspunkt i de tre målene skisserer agendaen seks ulike måter STI politikk bør endres på..

1. Politikken og virkemidler må i større grad rette seg inn mot de overordnede målene. I mange tilfeller har dagens STI politikk i liten grad noen tydelig retning, ut over å produsere mer forskning og innovasjon for styrke konkurranseevne og økonomisk vekst. Dette bør endres ved at en mer eksplisitt retter politikk og virkemidler inn mot blant annet bærekraftmålene.
2. Politikken må preges av et felles verdigrunnlag. En transformativ STI politikk må legge større vekt på menneskerettigheter, demokratiske verdier, trygghet og sikkerhet, bærekraftig utvikling og oppmuntre til inkludering og likeverd.
3. Politikken må bidra til oppblomstring og spredning av innovasjoner som bidrar til ønsket endring. Politikken bør bidra til å skape rom for eksperimentering og til å fjerne tekniske og regulatoriske hindringer for å ta i bruk nye løsninger.
4. Politikken må bidra til utfasing av skadelige teknologier og praksis som bidrar til globale problemer. STI politikken må her samvirke bedre med andre politikkområder som er viktige for utfasing av skadelig praksis – f.eks. ved ny regulering eller skatter og avgifter – som samtidig støtter introduksjon av ny kunnskap og løsninger.
5. En må iverksette systemisk og koordinert STI politikk som responderer på utfordringene. STI politikken må i større grad enn i dag være i dialog og koordinert med andre politikkområder på ulike nivåer.
6. Politikken må bli mer endringsdyktig og utprøvende. En bør i større grad ha en gjennomtenkt og systematisk tilnærming til å teste ut nye ideer og fremme en kultur med større toleranse for å feile, revurdere og endre.
   

Innenfor hvilke områder av STI politikk må en vurdere endringer

For å bidra til endring, må de nevnte policy orientations også lede til konkrete initiativ og tiltak. Agendaen lister opp ti områder hvor dette vil være særlig aktuelt.

1. Offentlig og privat finansiering av forskning og teknologiutvikling. Blant ulike typer finansiering bør en også vurdere virkemidler som belønner dristige forsknings-/innovasjonsprosjekter med særlig stort potensiale (high-risk high-reward). Og i noen tilfelle vurdere å styrke mer målrettet finansering, samt å bedre koordinering mellom ulike virkemidler.
2. Politikken bør stimulere til at slik infrastruktur også brukes som møteplass og arena for samarbeid på tvers av fagområder og aktører. Og vurdere fleksible og inkluderende modeller for flest mulig for tilgang til dette.
3. Muliggjørende teknologier. Som eksempel nevnes kunstig intelligens, som på mange forskningsområder vil by på store muligheter for nye gjennombrudd. Her kan politikken bidra til at dette i større grad tas i bruk.
4. Ferdigheter og kapasitet. Manglende kunnskap, ferdigheter og organisatorisk kapasitet hos både myndigheter, næringsliv og akademia kan hindre at ny innsikt og innovasjoner oppdages og tas i bruk. Politikk bør også sikre mangfold i forskerbefolkning og karriereveier.
5. Markeder og strukturelle forhold. Oppblomstring og spredning av ny kunnskap og innovasjoner beror på en rekke forhold utenfor tradisjonell STI politikk. Lovregulering, tekniske standarder, forretningsmodeller, arbeids- og kapitalmarkeder og geografi spiller ofte en rolle. STI politikk må derfor være bedre samkjørt med andre politikkområder.
6. Strategisk innsikt. Dette punktet handler om å bli bedre til å utvikle og ta i bruk kunnskap og data i politikkutvikling. Noe som kan være særlig krevende når forskningen og teknologien både er komplisert og i rask utvikling. Her kan mer bruk av metoder som foresight, scenarier og teknologivurdering være til nytte. STI politikken bør utvikle kapasiteten til å ta i bruk slike metoder.
7. Forhold mellom samfunn og STI. Det bør arbeides for å øke folks (individer, grupper, institusjoner) engasjement for forskning og inkludere dem bedre i forskningen (folkeforskning). Noe som gir mulighet for bedre og mer relevant forskning og raskere opptak og bruk av ny kunnskap og innovasjon.
8. Samarbeidet innad i FoU systemet. For mange er dette ikke noe nytt, og det gjøres f.eks. flere grep for å styrke samarbeidet mellom akademia og industri. Men ofte kan mer gjøres for å etablere samarbeidsplattformer, økosystemer blant aktører som har ulike, men komplementære kunnskaper og roller.
9. En sammenhengende politikk på tvers av sektorer. Selv om forskning og teknologi er viktig, kan ikke STI politikk alene drive mer bærekraftige og inkluderende løsning for samfunnet. For eksempel vil skatte og avgiftspolitikk, subsidier, offentlig anskaffelser være avgjørende for endring på områder som energiproduksjon, transport og landbruk. Tilsvarende kan utdanning og arbeidsmarkedspolitikk være viktig.
10. Internasjonalt samarbeid og koordinering. Forskningsbasert kunnskap, teknologiutvikling og innovasjon skjer som oftest i et sammenkoblet globalt system som trekker veksler på felles kunnskap, talenter og infrastruktur. På tross av dette er forsknings- og innovasjonsagendaer og ressurser fremdeles i stor grad nasjonale og lite tilpasset hva som foregår i andre land. Det er rom for mer samarbeid og bedre koordinert innsats for å framskaffe bærekraftig kunnskap og løsninger.

Punktene ovenfor er utdypet og belagt med ulike eksempler i OECDs agenda, som er ment å være overordnet veileder for hvordan landene kan utvikle og iverksette forsknings-, teknologi- og innovasjonspolitikk som er bedre egnet til å møte de store samfunnsutfordringene vi står overfor.

For bedre å illustrere forskjellen mellom «tradisjonell» og «transformativ» forsknings-, teknologi- og innovasjonspolitikken, inneholder også dokumentet en stilisert sammenlikning mellom de to, se figuren nedenfor.

Gjennom vitenskaps- og teknologikomiteen (CSTP) vil også OECD følge opp agendaen på ulike måter. Blant annet gjennom å levere relevante data og indikatorer for hva som skjer i landende, gjennom å organisere møteplasser og arenaer for gjensidig erfaringsutveksling og læring og gjennom gjøre evalueringer av landene og komme med konkrete politikkanbefalinger.