Bakgrunn og formål
Årets rapport markerer 25 år med OECDs arbeid med sårbarhet og konflikt. Den skal gi beslutningstakere et bedre kunnskapsgrunnlag for politikk og prioriteringer i utviklingssamarbeidet, særlig i skjæringspunktet mellom humanitær innsats, langsiktig utvikling og fredsbygging (det såkalte humanitær-utvikling-fred nexus). Analysene bygger på et flerdimensjonalt rammeverk som måler sårbarhet på seks områder: økonomi, miljø/klima, politikk og styring, sikkerhet, samfunnsforhold og menneskelig utvikling (helse, utdanning og sosial beskyttelse).
Fra «sårbare stater» til sårbare kontekster
OECD har beveget seg bort fra å kategorisere enkeltland som «sårbare stater». I stedet forstås sårbarhet som noe som finnes i ulik grad i alle samfunn, og som kan ramme stater, institusjoner og lokalsamfunn. Denne tilnærmingen legger vekt på sammenhenger mellom risiko og motstandskraft, og på behovet for kontekstsensitive tiltak. Utviklingssamarbeid framheves som et viktig virkemiddel for å forebygge konflikt og støtte langsiktig stabilitet, selv om bistand alene ikke kan skape grunnleggende samfunnsendringer.
Omfang og hovedfunn
Av 177 analyserte kontekster vurderes 61 å ha høy eller svært høy grad av sårbarhet. Disse omfatter en firedel av verdens befolkning, men nesten tre firedeler av verdens ekstremt fattige - en andel som det vurderes kan øke kraftig fram mot 2040. Ingen av disse landene er i rute til å nå en stor del av FNs bærekraftsmål.
Sårbarheten arter seg ulikt fra land til land. I noen er den kronisk og knyttet til vedvarende fattigdom og svake institusjoner; i andre forsterkes den av krig, matkriser og masseflukt. Flertallet av verdens flyktninger og internt fordrevne kommer fra slike kontekster.
Vold, konflikt og geopolitikk
Væpnede konflikter og andre former for vold øker, samtidig som ressursene til forebygging går ned. Antallet konflikter er nå på sitt høyeste nivå siden den kalde krigen. Rapporten understreker at utviklingspolitikk er en sentral del av fredsarbeidet, og advarer mot å vektlegge militær og sikkerhetspolitikk på bekostning av langsiktig utvikling. Tidlig innsats for å forebygge konflikt er langt mer kostnadseffektivt enn å håndtere konsekvensene i etterkant.
Sårbarhet brukes også strategisk av både statlige og ikke-statlige aktører for å fremme egne interesser, noe som kan undergrave utviklingsframgang og svekke internasjonalt samarbeid.
Økonomiske og strukturelle drivkrefter
Pandemi, krig og forstyrrelser i verdenshandelen har rammet sårbare land særlig hardt. Økonomisk vekst har stagnert eller gått tilbake, og høy gjeld gjør det vanskelig å investere i utvikling og kriseberedskap. Samtidig peker rapporten på at økonomisk samarbeid og investeringer kan være viktige inngangsporter for stabilisering og fredsbygging.
Ungdom og demografi
Sterk befolkningsvekst i sårbare land - særlig i Afrika - gjør ungdom til en nøkkelgruppe. Mange unge er politisk engasjerte og digitalt tilkoblet, men mangler utdanning, arbeid og framtidsmuligheter. Dersom disse behovene ikke møtes, kan det øke risikoen for uro, migrasjon og rekruttering til væpnede grupper. Å inkludere unge i utviklings- og fredsprosesser framheves derfor som avgjørende.
Muligheter for framgang
Rapporten viser at framgang er mulig selv i svært krevende situasjoner, dersom innsatsen er langsiktig og samordnet. Erfaringer fra blant annet Irak og Somalia illustrerer betydningen av å kombinere humanitær innsats, utviklingssamarbeid og fredsbygging over tid.
Anbefalinger
OECD anbefaler i rapporten å styrke utviklingssamarbeidets rolle i utenriks- og sikkerhetspolitikken, prioritere konfliktforebygging, utvikle mer likeverdige partnerskap med mottakerland og investere i bedre analyser av sårbarhet - også på regionalt og lokalt nivå - for å målrette innsatsen bedre.