OECD la 17.april frem Multilateral Development Finance Report 2026, den femte utgaven i en rapportserie som analyserer hvordan det multilaterale utviklingssystemet finansieres og hvordan midlene kanaliseres videre til utviklingsformål. Rapporten ser både på tilførselen av midler til multilaterale organisasjoner og på utbetalingene disse organisasjonene igjen står for. Det gir et systemperspektiv som er særlig relevant i en tid der internasjonalt utviklingssamarbeid preges av strammere budsjetter, større geopolitisk rivalisering og økende krav om synlige resultater og kostnadseffektivitet.
Rapportens hovedbudskap er at det multilaterale utviklingssystemet har nådd et vendepunkt. Etter flere tiår med ekspansjon har veksten i bidrag til multilaterale utviklingsorganisasjoner snudd. Parallelt blir flere av systemets underliggende svakheter tydeligere: sterk avhengighet av et lite antall store givere, økende bruk av øremerking og et mer fragmentert politisk landskap. OECDs vurdering er at dette ikke først og fremst er en kortsiktig korreksjon, men et uttrykk for en mer varig innstramming.
Det multilaterale systemet er likevel fortsatt en helt sentral del av utviklingsarkitekturen. I 2024 ble 41 % av DAC-landenes offisielle utviklingsbistand kanalisert til eller gjennom multilaterale kanaler, opp fra 37 % i 2010. I løpet av de siste to tiårene er antallet multilaterale utviklingsorganisasjoner nesten doblet til over 200. OECD understreker at systemets styrke nettopp ligger i kombinasjonen av global rekkevidde, evne til å operere i sårbare og konfliktrammede kontekster, kapasitet til å levere i stor skala og spesialisert fagkompetanse.
Rapporten viser også at systemet i dag står overfor tre sammenvevde faktorer som skaper press. For det første fører økt geopolitisk fragmentering til at tilliten til multilateralt samarbeid svekkes og at flere givere i større grad styres av nasjonale strategiske hensyn enn av kollektive mål. For det andre går bistandsbudsjettene inn i en periode med større knapphet og volatilitet. For det tredje preges reformdebatter innad og på tvers av de ulike multilaterale utviklingsorganisasjonene i økende grad av krav om «value for money», effektivisering og finansiell optimalisering. OECD peker på at dette samlet kan svekke grunnlaget for kollektiv handling og skyve systemet over i en dynamikk som ligner et «fangens dilemma»: det som kan fremstå som rasjonelle valg for den enkelte giver eller organisasjon, kan samlet gi svakere finansiering, mer konkurranse om øremerkede midler og lavere samlet effektivitet i det multilaterale systemet.
En av rapportens mest sentrale observasjoner er at finansieringen til det multilaterale systemet nå faller markant. DAC-landenes samlede kjernebidrag og øremerkede bidrag til multilaterale organisasjoner steg frem til 2023, men falt deretter fra 107,6 milliarder USD i 2023 til 91,3 milliarder USD i 2024. Det tilsvarer en nedgang på mer enn 15 % i reelle termer. OECD fremhever at dette er noe annet enn tidligere svingninger: denne gangen sammenfaller nedgangen med flerårige bistandskutt i flere store giverland og signaliserer derfor et mer grunnleggende skifte.
Sårbarheten forsterkes av at finansieringen er svært konsentrert. Elleve DAC-medlemmer som har varslet bistandskutt for perioden 2025-2027, sto samlet for om lag 63 % av DAC-landenes totale bidrag til det multilaterale systemet i 2024. OECD anslår at dersom de varslede kuttene gjennomføres som planlagt, kan bidragene til det multilaterale systemet falle med 23 til 30 % mellom 2023 og 2027. Rapporten beskriver dette som en systemisk risiko: når flere av de største giverne kutter samtidig, virker beslutningene sammen og forsterker hverandre på tvers av organisasjoner og finansieringskanaler.
I tillegg til å vise hvordan utviklingsfinansieringen faller, viser rapporten hvordan fordelingen av kuttene er gjort og dets påvirkning på utviklingsfinansieringslandskapet. I OECD illustrerer dette med et enkelt, men relevant poeng: i en situasjon med mindre penger kan giverne ikke samtidig bevare både store samlede finansieringsvolumer og høy grad av konsesjonalitet. Dersom giverne prioriterer institusjoner som kan omgjøre begrensede giverbidrag til store samlede utlånsvolumer, kan de i større grad opprettholde det totale finansieringsnivået. Ulempen er at dette kan gå på bekostning av gavebasert og høyt konsesjonell finansiering, som er særlig viktig for de fattigste og mest sårbare landene. Dersom man i stedet skjermer tilskudd og konsesjonell finansiering, beskytter man lavinntektsland og sårbare situasjoner, men må akseptere lavere samlede utbetalinger. OECD er derfor tydelige på at budskapet om å «gjøre mer med mindre» ikke holder i en situasjon med vedvarende finansieringsnedgang.
Et annet viktig poeng i rapporten er forskyvningen mellom kjernebidrag og øremerkede bidrag. Øremerkede bidrag har steget jevnt det siste tiåret og utgjorde 18 % av DAC-landenes totale ODA i 2024, opp fra 11 % i 2010. Andelen kjernebidrag falt på samme tid til 23 % i 2024, etter å ha ligget rundt 27 % i store deler av perioden. OECD advarer at dersom øremerking i økende grad fortrenger kjernestøtte, svekkes det multilaterale systemets fleksibilitet, evne til å prioritere på tvers av formål og kapasitet til å finansiere sentrale funksjoner som koordinering, normutvikling og rask respons på nye kriser.
Selv om innbetalingene faller, viser rapporten at de multilaterale utbetalingene fortsatt holder seg høye. I 2024 nådde samlede multilaterale utbetalinger 296 milliarder USD, det høyeste nivået som er registrert. Dette er 37 % høyere enn før pandemien i 2019 og 4 % høyere enn i 2023. OECD forklarer denne tilsynelatende robustheten med forsinkede tilpasninger: påfyllingssykluser, flerårige ordninger og multilaterale utviklingsbankers balansemodeller gjør at effekten av svakere finansiering ikke nødvendigvis slår inn med én gang. Det er med andre ord ikke et tegn på at systemet er upåvirket, men på at presset foreløpig delvis holdes oppe av buffere.
Sprekkene er likevel allerede synlige, særlig i de gavefinansierte delene av systemet. Flere enheter i FN-systemet har hatt stagnasjon eller nedgang i sine utbetalinger siden 2022. Verdens matvareprogram (WFP), den største FN-organisasjonen målt etter finansieringsvolum, hadde en nedgang i finansieringsvolum fra 8,2 milliarder USD i 2022 til 5,6 milliarder USD i 2024, tilsvarende 31 %. Rapporten viser også til at organisasjoner på tvers av systemet rapporterer om ansettelsesstopp, utsatte utgifter, lavere leveringsmål, forsinkelser i programmer og mindre geografisk dekning.
OECD legger stor vekt på at systemets ulike deler er tett sammenkoblet. FN-organer, multilaterale utviklingsbanker og vertikale fond fungerer ikke isolert, men som ledd i en felles leveringskjede. Dermed kan kutt i noen få sentrale organisasjoner gi ringvirkninger langt utover deres egne budsjetter. Rapporten viser at sårbare og konfliktrammede kontekster er 52 % mer eksponert for slik leveringssvikt enn gjennomsnittet for utviklingsland, mens de minst utviklede landene er 42 % mer eksponert. Dette betyr at de største konsekvensene av ukoordinerte kutt sannsynligvis vil ramme dem som allerede har minst tilgang til alternative finansieringskilder.
Rapporten viser også at det er den konsesjonelle finansieringen som er mest avgjørende for lavinntektsland og sosial og humanitær innsats. I 2024 besto størstedelen av den multilaterale finansieringen til lavinntektsland av tilskudd og andre høyt konsesjonelle instrumenter. Humanitær bistand, styresett, grunnleggende sosiale tjenester og investeringer i menneskelig kapital er i særlig stor grad avhengige av denne typen midler. Når bilateral ODA til de fattigste landene parallelt ventes å falle, blir det multilaterale systemets konsesjonelle kapasitet enda viktigere som stabiliserende faktor. OECD advarer om at dersom også denne delen av systemet svekkes, kan finansieringsgapene i sårbare land bli dobbelt forsterket.
OECDs Multilateral Development Finance 2026 rapport viser også til anbefalinger for veien videre. Her argumenteres det for at svaret på dagens press ikke bør være brede ostehøvelkutt, men mer bevisste og samordnede valg. For giverlandene innebærer dette for det første å beskytte systemets finansielle fundament gjennom mer fleksibel og forutsigbar finansiering. Øremerking bør brukes mer strategisk og i tråd med både giverprioriteringer, organisasjonenes mandater og partnerlandenes strategier. For det andre anbefaler OECD å se på byrdefordelingen mellom giverne, slik at systemet blir mindre sårbart for politiske og budsjettmessige endringer hos et fåtall store bidragsytere. For det tredje understrekes behovet for å unngå vilkårlige og ukoordinerte kutt som rammer sentrale funksjoner eller institusjoner med stor systemisk betydning. Større åpenhet om planlagte endringer i finansiering løftes også frem som viktig for å gjøre tilpasningen mindre destabiliserende.
For de multilaterale organisasjonene er anbefalingen at reformer må brukes til å styrke, ikke vanne ut, deres utviklingsmessige merverdi. Det innebærer tydeligere mandater, klarere arbeidsdeling og mindre institusjonell fragmentering. OECD argumenterer for at organisasjonene bør være mer åpne om hvilke fordelingsmessige og operative konsekvenser finansieringskutt faktisk får. I situasjoner der alternative finansieringskilder er begrensede, bør knappe konsesjonelle ressurser prioriteres til lavinntektsland og sårbare kontekster. Rapportens overordnede budskap er dermed at det multilaterale systemet ikke først og fremst trenger flere parallelle initiativer, men bedre kollektiv styring og tydeligere prioriteringer.
Samlet sett er rapporten en advarsel mot å lese det som kan fremstå som høye utbetalingsnivåer som et tegn på trygghet. Tvert imot viser rapporten at finansieringsgrunnlaget under systemet er i ferd med å svekkes, og at konsekvensene kan bli store dersom kuttene får virke usystematisk. Rapporten peker også på at dagens situasjon kan bli et vendepunkt i positiv forstand, dersom giverland og multilaterale organisasjoner bruker presset til å rydde opp i svakheter, skjerme det som er mest kritisk, og gjenreise noe av rasjonale bak kollektiv handling.