Av Nikoline Landheim og Stig Arne Skjerven
En prosess som tok over et tiår
Disse viktige milepælene i 2023 er resultatet av en lang prosess som har pågått i over et tiår. Startskuddet for prosessen gikk i 2011, da UNESCOs generalkonferanse, etter forslag fra Norge, besluttet å gjennomføre en studie for å undersøke behovet for en global godkjenningskonvensjon som skulle komplementere tilsvarende arbeid på regionalt nivå flere steder i verden. Før teksten til den globale konvensjonen ble vedtatt på generalkonferansen i 2019, gjennomførte UNESCO og medlemslandene ytterligere studier, opprettet en komité for utarbeidelse av utkastet til selve teksten, og gjennomførte mellomstatlige forhandlinger om tekstforslaget der alle UNESCOs medlemsland kunne delta.
For at konvensjonen skulle tre i kraft, krevdes ratifisering av 20 medlemsland. Norge var det første landet som ratifiserte konvensjonen. Blant de 21 statspartene på COP1 i juli 2023, var det minst to ratifiserende medlemsland fra hver av UNESCOs regioner i verden rundt bordet. Dette gjorde prosessen både global og inkluderende.
Årsaken til at konvensjonsprosesser ofte strekker seg over mange år, er at de involverer juridiske avtaler mellom medlemsland som regulerer viktige spørsmål for egen politikkutforming. Selv om prosessen krevde tålmodighet og grundige forhandlinger, er det god grunn til å være stolt av at konvensjonen nå står som den aller første globale FN-traktaten innen høyere utdanning.
Konvensjonens mål og prinsipper
Det er verdt å merke seg at den globale konvensjonen er forankret i, og vil fortsette å bygge på, pågående og fremtidig arbeid innenfor rammene av de regionale godkjenningskonvensjonene. Således kan man hevde at det er en dynamisk og gjensidig avhengighet mellom den globale konvensjonen og de regionale konvensjonene.
Mens de regionale konvensjonene har en regional rekkevidde, er en viktig målsetting med den globale godkjenningskonvensjonen å fremme og sikre global mobilitet av studenter på tvers av regioner. Ifølge UNESCO Institute for Statistics, er det for øyeblikket over seks millioner studenter som studerer utenfor sitt eget hjemland, og mer enn halvparten av dem studerer utenfor sin egen region.
Den globale godkjenningskonvensjonen spiller en avgjørende rolle i å legge grunnlaget for økt internasjonalt samarbeid innen høyere utdanning på tvers av ulike regioner. Godkjenning av kvalifikasjoner, basert på transparente, rettferdige og ikke-diskriminerende prinsipper, er en nødvendig forutsetning for å sikre studentmobilitet. Det er et uomtvistelig faktum at velfungerende systemer for godkjenning av kvalifikasjoner gir en vesentlig konkurransefordel når det gjelder å tiltrekke seg internasjonale studenter og en global arbeidsstyrke med høyere utdanningskvalifikasjoner. Målet med etableringen av et globalt rammeverk for godkjenning av kvalifikasjoner har vært å bevege seg bort fra en situasjon der kompetent arbeidskraft ofte forlater bestemte regioner – en situasjon kjent som «brain drain» - mot en mer rettferdig modell som legger til rette for «brain circulation» på tvers av geografiske grenser. Mangelen på effektive godkjenningsprosedyrer reflekteres i de betydelige barrierene mange studenter fra ikke-europeiske land står overfor når de ønsker å returnere til sine hjemland eller sine regioner etter fullførte studier i utlandet.
Konvensjonsteksten inneholder bestemmelser som dekker alle kvalifikasjoner innen høyere utdanning. I tillegg inkluderer den en særskilt artikkel som fastsetter at statene som er parter i konvensjonen plikter å evaluere kvalifikasjoner for flyktninger – selv i tilfeller der dokumentasjon mangler. Operasjonaliseringer av dette er allerede iverksatt i form av UNESCOs kvalifikasjonspass for flyktninger og sårbare migranter og et tilsvarende europeisk initiativ fra Europarådet.
Veien videre
Under COP1 i juli 2023 vedtok partene prosedyreregler som setter de overordnede rammene for det videre arbeidet. I tillegg ble det første styret valgt. En av artikkelforfatterne, ambassaderåd Stig Arne Skjerven ved UNESCO-delegasjonen, ble valgt til leder for styret for første toårsperiode. Styret består for øvrig av representanter fra alle UNESCOs regioner, inkludert Vatikanet. For tiden jobber en arbeidsgruppe med å utvikle programmet for den gjenværende perioden frem til COP2 i juni 2025. Det midlertidige programmet vil bli vedtatt under en ekstraordinær COP i mars i 2024. Arbeidsgruppens verktøykasse inkluderer, i henhold til konvensjonens bestemmelser, operative retningslinjer til statene som er parter, anbefalinger, erklæringer, modeller for god praksis og relevante tilleggstekster på globalt og interregionalt nivå. Et annet vesentlig aspekt er antallet ratifiseringer. Per dags dato er det 23 medlemsland som er parter i konvensjonen. Dette er en god start, og målet er at antall ratifiseringer raskt skal øke for at konvensjonen skal være et nyttig redskap for flere studenter, personer med høyere utdanningskvalifikasjoner, universiteter og samfunnet for øvrig.
Om artikkelforfatterne
Nikoline Landheim er studentpraktikant ved UNESCO-delegasjonen høstsemesteret 2023, og har nylig avsluttet en dobbel mastergrad bestående av en LL.M. in Law fra Frankrike og en MSc i økonomi og ledelse fra Norge.
Stig Arne Skjerven er ambassaderåd ved UNESCO-delegasjonen. Han har vært sentral i utviklingen av den globale godkjenningskonvensjonen, der han nå er styreleder. Skjerven var i en årrekke leder for arbeidet med godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge, og var også valgt leder for det europeiske godkjenningsnettverket.