Den økonomiske situasjonen er svært vanskelig for mange i Iran. Spør man de som regelmessig tar til gatene for å protestere så er den økonomiske situasjonen og manglende styringsevne på det økonomiske området én av årsakene til motstand mot regimet.
Økonomisk vekst:
Den økonomiske veksten i Iran har siden 2020 vært positiv - henholdsvis 4,7% og 2,8% i 2021 og 2022. IMF estimerer at veksten for 2023 vil være rundt 3%. Selv om Irans offisielle og uoffisielle økonomi samt fluktuerende valuta gjør det vanskelig å fastsette den eksakte verdien av økonomien, er det tydelig at landet opplever noe vekst.
Den sentrale årsaken iransk vekst er økte oljeinntekter. Både globale energipriser og eksport har økt sammenlignet med 2018 og 2019. I 2021 doblet Iran oljeeksporten til om lag 750 000 fat per dag, mens den består av i underkant av 2 millioner fat per 2023. Dette er imidlertid ikke mer enn halvparten av den mulige eksporten ved full produksjonskapasitet. Staten taper store inntekter på internasjonale sanksjoner.
Iran har i motsetning til andre oljenasjoner en mangfoldig og dynamisk økonomi. Irans befolkning på over 85 millioner er relativt godt utdannet, og det er god tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Befolkningen har fortsatt en relativt lav snittalder på ca. 35 år. 25% av befolkningen er mellom 15 og 29 år gamle. Som mange velutviklede land er økonomien diversifisert, og tjenestesektoren utgjør mer enn 50% av landets BNP. Våren 2023 rapporerte Iran Statistic Center om en vekst på 9,3% i tjenestesektoren. Etter protester i siste kvartal av 2022 har økte restriksjoner fra myndighetene rammet tjenestesektoren negativt.
Inflasjon:
I 2023 har den offisielle inflasjonsraten ligget på over 45%. Mat og drikke har den høyeste inflasjonsraten på omkring 70-80%. Det rapporteres at inflasjonsraten kan være langt høyere enn den offisielle raten som rapporteres av myndighetene. Som resten av verden preges også Iran av økt global inflasjon og økte priser etter Ukraina-krigen. Hovedproblemet er riktignok svak og lite langsiktig økonomisk politikk er imidlertid et større problem. Sentralbanken er ikke uavhengig og hovedfokuset er derfor ikke på å kontrollere inflasjonen.
Fallende oljeinntekter og økte kostnader under covid-19 har resultert i et stort budsjettunderskudd. For å dekke dette underskuddet har regjeringen primært lånt penger. Sanksjonene gir Iran svært begrensede muligheter til å låne penger fra utlandet. Innenlands gjeld har derfor økt siden starten av pandemien med 68% fordi sentralbanken har trykket penger. Dette er den drivende faktoren for at inflasjonen har økt. Mer penger i omløp gjør at valutaen svekkes, og inflasjonen øker. Dette har medført lavere kjøpekraft, særlig for offentlig ansatte.
For å senke prisene har staten tilbydd en subsidiert valuta på sentrale basisvarer. Dette tiltaket har holdt prisen på sentrale matvarer nede, men har til gjengjeld vært en stor kostnadspost. Regjeringen har nå fjernet deler av subsidiene og erstattet dem med kontantstøtte. Dette er en viktig grunn til at prisen på mat og drikke har økt markant den siste tiden.
Arbeidsmarkedet:
Offisielle tall fra regjeringen viser at ledigheten nå er på 8,9%, mens enkelte økonomer mener at om lag 20 millioner mennesker i realiteten er arbeidsledige. Avviket her skyldes at man ikke regnes som arbeidsledig dersom man kun jobber en time per uke. Videre beregner man arbeidsledigheten ut fra arbeidsstyrken, som ikke fanger opp den langsiktige strukturelle ledigheten. Offisielle tall viser videre at om lag 15% av den unge befolkningen er arbeidsledig.