Shifting Wealth – Perspektiver på utvikling, risiko og muligheter fra det globale sør

Med bakgrunn i endringer i den økonomiske verdensordenen og de ambisiøse bærekraftsmålene, har OECDs Utviklingssenter nylig publisert en rapport med perspektiver fra fremtredende eksperter fra utviklingsland og fremvoksende økonomier med formål å stimulere til diskusjon om viktige globale utviklingsutfordringer frem mot 2030.

Siden 2000-tallet har den økonomiske veksten i utviklingsland generelt vært robust. Det har bidratt til fenomenet shifting wealth, som kjennetegnes ved den økende økonomiske innflytelsen utviklingslandene har på verdensøkonomien. Til tross for et skifte i det globale økonomiske tyngdepunktet, er det imidlertid flere land som ikke lenger vokser raskt nok til å holde tritt med utviklingen blant mer avanserte økonomier. Langsom konvergens er derfor en faktor som bidrar til en mer dyster utviklingsprognose de neste 15 årene.

Svakere global etterspørsel, delvis forårsaket av langsommere vekst i Kina, hindrer fortsatt økonomisk utvikling i mange land. Samtidig vil stigende renter kunne bidra til usikkerhet i valutamarkedet i fremvoksende økonomier og i obligasjons- og aksjemarkedene. Etter hvert som rentene stiger vil gjeldsutgiftene øke. Konsekvensen kan bli at tilgangen til det internasjonale finansmarkedet blir stadig vanskeligere for mange utviklingsland. Disse utfordringene forverres igjen av raske demografiske endringer, urbanisering, en for tidlig avindustrialisering, omfattende digitalisering og automatisering og stadig mer alvorlige klimarelaterte påvirkninger.

Perspektiver og sentrale funn

Utviklingssenterets rapport identifiserer fire globale utfordringer som potensielt kan ha store konsekvenser spesielt for utviklingsland: utviklingen av en mer diversifisert økonomi i et mer begrenset makroøkonomisk landskap; økonomisk vekst koblet med økende arbeidsledighet i en periode med raske demografiske endringer og fremvekst av ulikheter; overgang til lav-karbon baserte økonomier koblet med økende energibehov og svekket energisikkerhet; utviklingen av nye og bedre former for utviklingssamarbeid i oppfølgingen av bærekraftsmålene.

1. Strukturelle endringer i et nytt makroøkonomisk landskap

Diversifisering av utviklingsøkonomier som er svært avhengig av utvinningsindustrien og jordbruk vil ha store utfordringer, særlig sett i sammenheng med en for tidlig avindustrialiseringsprosess.

Rapporten hevder at stagnasjon i den økonomiske veksten i Afrika sør for Sahara de siste årene har hovedårsak i gjeldsbyrde, lav skatteinngang og store sosiale og økonomiske ulikheter. Rapporten skisserer en rekke viktige tiltak som bør på plass for å få fortgang i utviklingen og fremdriften med bærekraftsmålene, bl.a. en bedre håndtering av klimarelaterte påvirkninger og en utfasing av en karbonintensiv vekstbane, utbedring av infrastruktur og nasjonal ressursmobilisering, utbygging av digital tilgang, fremdrift i landreformer og bedre utnytting av migrasjon som en positiv drivkraft for utvikling.

2. Inkluderende samfunn

I en tid med raske demografiske endringer, vekst i arbeidsledigheten, et stadig mer uformelt arbeidsmarked og økende ulikheter vil en stor utfordring for fremvoksende økonomier og utviklingsland være å bygge mer inkluderende samfunn.

Økende ulikheter vil være en viktig utviklingsutfordring frem mot 2030. Ulikheter forsterkes av problemer som konflikt og migrasjon, og rapporten oppfordrer derfor land til å styrke sosiale tiltak for å motvirke utviklingen av ulikheter.

Rapporten anbefaler også en rekke politiske insentiver for å få på plass en overgang til det formelle arbeidsmarkedet for ungdom, bl.a.  gjennom utvikling av arbeidstakerfremmende makroøkonomisk politikk, utdanningstiltak og opplæring som letter overgang fra skole til jobb, og arbeidsmarkedspolitikk som fremmer sysselsetting av marginaliserte grupper.

Med voksende grupper ungdom som trer inn i arbeidsmarkedet i mange utviklingsland, understreker rapporten potensialet ved ny digital teknologi i oppfølgingen av arbeidstakere, viktigheten av å få på plass garantiordninger for et rimelig inntektsnivå og betydningen av tilgang til helse- og forsikringsordninger og trygge arbeidsforhold.

3. Energi og miljø

Klimaendringene er den største eksistensielle trusselen mot menneskeheten i det 21. århundre og byrden av endringene faller uforholdsmessig på utviklingsland og fremvoksende økonomier. Utfordringer knyttet til et voksende energibehov, energisikkerhet og overgangen til lav-karbon økonomier må sees i sammenheng, konkret hvordan man kan finne en optimal balanse mellom energisikkerhet, miljømessig bærekraft og økonomisk konkurranseevne. Diversifiserende energialternativer vil være avgjørende for å oppnå denne balansen.

Det argumenteres også for at BRICS-landene må ta politiske grep på en rekke områder i overgangen til en lav-karbon økonomi, blant annet i oppfølgingen av Paris-avtalen ved å sikre en regelmessig revisjon av nasjonale bidrag, fremme klimatilpasningspolitikk som stimulerer privat sektor til overgang til fornybar energi (karbonprising, målrettede investeringsinsentiver etc.) og inkludering av grønne finansieringstiltak i nasjonale utviklingsstrategier.

4. Nye former for utviklingssamarbeid

En av de store utfordringene utviklingslandene står overfor, er å finne nye og bedre former for utviklingssamarbeid i oppfølgingen av bærekraftsmålene. I denne sammenheng ser rapporten på hvorvidt offisiell utviklingsbistand (ODA) slik den er innrettet i dag, passer til formålet og de utfordringer de minst utviklede landene (LDC) står overfor.

For å motvirke risikoen for at de minst utviklede landene etterlates i oppfølgingen av Agenda 2030, foreslår rapporten flere sentrale politiske tiltak som bør på plass, blant annet frigjøring av økonomiske ressurser og utbedring av tilgang til teknologi fra det internasjonale samfunn som støtter opp om kapasitetsbygging og som legger til rette for nasjonale reformer.

Rapporten presiserer at ODA fortsatt vil spille en sentral rolle i utviklingssamarbeidet. 2030-agendaens universelle karakter krever imidlertid at kriteriene som mottakerlandene stilles overfor, bør utvides til å inkludere andre flerdimensjonale tiltak som styrker trivsel og bærekraft, men som ikke nødvendigvis fanges opp av bruttonasjonalinntekt (BNI), som er kriteriene som ODA i dag tar som utgangspunkt.