OECDs Development Cooperation Report 2020 - Foto:Illustrasjon: OECD
Illustrasjon: OECD

Utviklingssamarbeid satt på prøve: Pandemien har ført til økt fattigdom og mer ulikhet

OECDs Development Cooperation Report 2020. Learning from Crises. Building resilience tar for seg utviklingssamarbeidets respons på pandemien. Den viser at effekten av pandemien forsterker allerede eksisterende ulikhet både mellom land og innad i land. Medlemmene av OECDs utviklingskomite (DAC) har anslagsvis mobilisert USD 12 milliarder i covid-19 støtte til utviklingsland. Samtidig er planlagt virksomhet i stor grad opprettholdt. Responsen har vært mest effektiv der den har bygd på de etablerte prinsippene for utviklingseffektivitet, og spesielt der utviklingsaktører har hatt tilstrekkelig fleksibilitet, tilgang til fakta, og vilje og evne til å tilpasse det de gjør til stadig skiftende forhold. Mangelen på samordning og informasjonsdeling har vært en av de største utfordringene. OECDs hovedanbefaling er å bygge lokale og internasjonale system for motstandskraft (resilience). Det å sikre tilgang til og finansering av globale fellesgoder anses som en viktig del av dette arbeidet. Rapporten ble lansert digitalt i desember 2020 og lanseres offisielt av OECDs generalsekretær 8. februar.

Av Hege Haaland

OECDs Development Co-operation Report (DCR) er OECDs flaggskiprapport på utviklingssiden og tar hvert år for seg ett viktig tema. Samtidig gir den en oversikt over utviklingssamarbeidet til 80 land og internasjonale organisasjoner. Årets rapport ble lagt ut på OECDs websider 22. desember. Den offisielle lanseringa av rapporten finner sted 8. februar 2021. Rapporten, landprofiler og annen informasjon kan leses her.

Rapporten tar for seg utviklingssamarbeidets respons på pandemien og er delt inn i tre hoveddeler. Den første gir en oversikt over virkningene pandemien har hatt på utviklingsland og på utviklingssamarbeidet. Den andre peker på foreløpige lærdommer og trekker inn erfaringer fra tidligere kriser. Den tredje delen gir råd om hvordan internasjonalt utviklingssamarbeid kan bidra til at verden står bedre rusta til å møte kriser i framtida. Hovedbudskapet er at det er nødvendig å bygge mer motstandsdyktige nasjonale og internasjonale system. I tillegg til ni analytiske kapitler, inneholder rapporten åtte case studier og fem personlige refleksjoner. Det er en rekke bidrag fra aktører utafor OECD, herunder fra FN-systemet, tenketanker, sivilt samfunn, og myndigheter i OECD- og utviklingsland.

Pandemiens virkning: Økt fattigdom og mer ulikhet

For mange av verdens fattige er det ikke pandemien i seg sjøl som er den største trusselen mot deres liv eller livsgrunnlag, men effektene av den. Allerede før pandemien var det tydelig at verdenssamfunnet ikke var på rett kjøl for å levere på SDGene. Det var en jevn framgang, men det gikk alt for sakte. Pandemien har ført til en ytterligere oppbremsing. På flere områder er utviklingsgevinstene som er oppnådd de siste åra satt i revers.

Pandemien har ifølge rapporten avdekka hvor negativt ulikhet påvirker samfunns evne til å håndtere kriser. Den viser også til hvordan effekten av pandemien forsterker disse allerede eksisterende ulikhetene både mellom land og innad i land. Eksempelvis forventes det at mellom 88 og 115 millioner flere mennesker kastes ut i ekstrem fattigdom og at flere vil sulte. I utviklingsland (LIC og MIC) har skolebarn gjennomsnittlig mista 4 måneders undervisning under pandemien, mens i høyinntektsland er det «kun» 6 uker som er gått tapt. Et bidrag fra UNDP viser spesielt til hvordan ulik tilgang til bredbånd har forsterka den negative effekten av pandemien for de som ikke har tilgang. Rapporten framhever også hvordan ulikhet mellom kjønnene har gjort kvinner ekstra utsatt, men også flyktninger og folk som arbeider i uformell sektor.

Videre understrekes også den svært ulike kapasitet mellom fattige og rike land til å beskytte de mest sårbare for effektene av pandemien og økonomisk nedstengning. Lavinntektsland brukte kun 4 USD per capita på program for sosial beskyttelse under pandemien, mens høyinntektsland brukte hele 695 USD per capita. I utviklingsland har det også vært svært vanskelig å nå de som trenger det mest, på grunn av mangel på informasjon. Det har vært gode erfaringer med kontantoverføringer og støtte til næringslivet, men det er en utfordring at de fattigste og mest sårbare ofte er ikke registrert og/ eller arbeider i uformell sektor.

Utviklingsaktører har balansert kriserespons med langsiktighet

Pandemien har satt internasjonalt utviklingssamarbeid på prøve. Arbeidsformene, partnerskap og forretningsmodeller er blitt satt under press, og pandemien la i tillegg en enorm belastning på offentlige finanser og budsjetter for utviklingssamarbeid. Rapporten viser imidlertid at det er blitt vist en stor fleksibilitet i håndteringen av de helsemessige og humanitære utfordringene pandemien har ført med seg.

På et overordna nivå vises det til at responsen har vært mest effektiv der den har bygd på de etablerte prinsippene for utviklingseffektivitet, og spesielt der hvor utviklingsaktører har hatt tilstrekkelig fleksibilitet, tilgang til fakta, og vilje til å tilpasse det de gjør til stadig skiftende omstendigheter. Rapporten peker for eksempel på hvordan innsatsen raskt endra seg fra å adressere det som syntes å være ei helsekrise, til å rette seg inn mot en breiere utviklingskrise. Nye utfordringer skulle også fanges opp og adresseres, eksempelvis  forverringen i styresett man etter hvert observerte.

Medlemmene av OECDs utviklingskomité har så langt klart å mobilisere anslagsvis USD 12 milliarder i covid-19 støtte til utviklingsland (per oktober 2020). 7 milliarder av disse har vært friske midler. Samtidig er planlagte aktiviteter i stor grad blitt opprettholdt. De multilaterale institusjonene gis ros for sin evne å respondere raskt og i stor skala.

Det er imidlertid fortsatt mangel på finansiering og mange appeller som står langt fra å være fullfinansiert, herunder FNs globale humanitære covid-19-responsplan. Rapporten er også mindre optimistisk når den ser mot 2021 og perspektivene for å mobilisere midler i tida framover.

Rapporten sier også det er en utfordring at det har vært begrensa deling av informasjon, slik at beslutninger er blitt tatt under ekstrem usikkerhet. Mens internasjonal koordinering til en viss grad har vært vellykka (her vises det eksempelvis til vaksinesamarbeid og COVAX), har det internasjonale samfunnet strevd med å koordinere sin respons og innsats i en situasjon der dette var påkrevd. Samordning i EU under fanen «Team Europe» framheves som et eksempel på velfungerende koordinering, og også «The Contact Group of Development Ministers», der Norge er med, trekkes fram som positivt. Rapporten hevder imidlertid det er behov for et langt bedre system for samordning og informasjonsdeling for å møte framtidige kriser.

Policyråd: Bygg mer motstandskraft!

Rapporten framhever at den viktigste lærdommen for utviklingssamarbeid så langt er behovet for å bygge mer motstandskraft (resilience). Ved å legge fornya vekt på å styrke motstandskraft mot kriser – definert som evnen til å tåle og absorbere ei krise samtidig som en gjennomfører forbedringer - kan internasjonalt utviklingssamarbeid spille en avgjørende kapasitetsbyggende rolle både lokalt og internasjonalt. Rapporten kommer med følgende fem hovedanbefalinger:

1 Integrere miljø- og klimatiltak i utviklingsstrategier

Rapporten understreker at det å håndtere klimakrisa og stoppe forringelsen av miljøet er en forutsetning for en mer motstandsdyktig gjenoppbygging. Følgende forslag vektlegges:

  • Oppnå enighet om en strategi for å nå SDGene som samstemmer med klimamålene.
  • Anerkjenne at bærekraftige løsninger ikke kan leveres av én sektor aleine, og justere verktøykassa for å jobbe mer på tvers av sektorer
  • Støtte «hverdagsøkonomien», herunder den uformelle økonomien og små foretak, og benytte engasjement fra lokalsamfunn for å inkludere stemmer fra kvinner, ungdom, flyktninger og andre marginaliserte grupper

2 Gi langsiktig støtte for å bygge velfungerende system på landnivå

En klar lærdom fra pandemien er at nasjonale myndigheters kapasitet er bestemmende for hvor effektiv responsen er. Det å bygge velfungerende system på landnivå står derfor helt sentralt for å kunne bygge motstandskraft. Spesielt peker rapporten på 1. Behovet for å styrke lokale helsesystem og lokale system for sosial beskyttelse, og 2. Behovet for å bygge lokal kapasitet for a samle inn data, samt systemer for ta faktabaserte beslutninger.

3 Avverge ei utviklingsfinansieringskrise

Rapporten viser til risikoen for at det oppstår ei global finanseringskrise i kjølevannet av covid-19. For å avverge dette må følgende skritt tas:

  • G20 og andre aktører må samarbeide for å finne løsninger på gjeldskrisa, samt øke kapasiteten til internasjonale finansinstitusjoner
  • Utviklingsaktører må maksimere synergien i allokeringen av bilateral og multilateral finansering for å fokusere på land og folk som trenger det mest
  • Alle aktører må arbeide for økt åpenhet om finanseringen av kriseresponsen «real time» slik at tilgjengelige midler kan matches med faktiske behov, og slik at denne informasjonen kan benyttes løpende i beslutningstakingen.

4 Felles innsats for å sikre tilgang til og finansering av globale fellesgoder

Rapporten hevder at mye av mangelen på internasjonal beredskap for å møte globale kriser skyldes at det ikke finnes et system for å koordinere politikk og finansering av globale fellesgoder. Rapporten oppfordrer til reform av det multilaterale systemet for å sikre dette. Den offentlige finanseringens rolle og bidrag (herunder ODA) i et slikt system må tydeliggjøres. Rapporten peker på at TOSSD spesielt vil gi viktig informasjon om de ressursene som benyttes til globale fellesgoder. Læring fra ACT-Accelerator og COVAX-initiativene kan også benyttes for å designe strategiske og helhetlige

mekanismer for andre globale fellesgoder utover vaksiner, herunder klima.

5 Mer samordna og koordinert kriseberedskap i utviklingssamarbeidet

Det bør utvikles strategier og beredskap for å reagere kollektivt på globale utfordringer, sjokk og kriser. En egen krisestrategi for utviklingssamarbeid kan gjøre det mulig for DACs medlemmer å raskt dele informasjon slik at raske beslutninger kan tas basert på fakta og innsatsen tilpasses slik at den møter behovene til de fattigste og mest sårbare.