OECD ser på spillereglene på globale markeder

30. mai la OECD fram den årlige publikasjonen Business and Finance Outlook, den tredje i rekken. Med globalisering som tema tjente rapporten som bakgrunn for OECD-ministrenes diskusjon om hvordan globalisering kan komme alle til gode. Mer like og rettferdige spilleregler for internasjonal selskapsvirksomhet, investeringer og handel er et viktig bidrag til dette, mener OECD.

I rapporten går OECD gjennom rammebetingelser for internasjonal virksomhet (med unntak av skatt), og identifiserer skjevheter som undergraver rettferdig konkurranse, hindrer stordriftsfordeler i å realiseres, og gir en mindre effektiv bruk av globale ressurser.

Et hovedbudskap er at landene må slutte seg til noen felles, transparente prinsipper for å sikre gjensidig utbytte av åpenhet og aktivitet på globale markeder. Det kan dempe, om ikke fjerne, presset mot nasjonal politikk for å rette opp skjeve konsekvenser av globaliseringen. OECDs standarder og retningslinjer på områder som selskaps- og eierstyring, statseide selskaper, multinasjonale selskaper, ansvarlig forretningsvirksomhet, konkurranse, kapitalstrømmer mm. står sentralt i denne sammenhengen. Som generalsekretær Gurría understreket i sin åpningstale på ministerrådsmøtet, er det et mål å øke nedslagsfeltet, og i noen tilfeller også kvaliteten, på disse standardene.

Historien viser ingen entydig sammenheng mellom ulikhet og åpenhet                                             
Rapporten starter ut med et bredt og historisk perspektiv. Globaliseringen, i betydningen voksende handels- og investeringsstrømmer mellom land og de framvoksende økonomienes stadig mer aktive deltakelse, har brakt med seg fordeler til alle land. OECD trekker fram hvordan millioner har blitt trukket ut av fattigdom i de framvoksende økonomiene de siste par tiårene. Det er imidlertid ikke det samme som å si at gevinstene har blitt jevnt fordelt.

OECD går gjennom hvordan inntektsandelen til prosenten på toppen av inntektsfordelingen har utviklet seg de siste 100 årene i noen av de største økonomiene (se figuren over). Før andre verdenskrig, i et relativt uregulert internasjonalt system, gikk rundt 20 prosent av inntektene til topprosenten. Etter krigen hadde de rikeste mistet store deler av formuen, og deres inntektsandel falt til rundt 10 prosent. Her holdt den seg noenlunde gjennom 50- og 60-tallet før den falt noe på 70-tallet, som var preget av høy inflasjon og oljekrise. OECD peker på at ulikheten i liten grad ser ut til å ha blitt påvirket av den gradvise åpningen for handel i disse tiårene. For eksempel ble inntektsfordelingen i Frankrike og Tyskland jevnere etter etableringen av den europeiske tollunionen i 1968. OECD mener at dette kan henge sammen med at de to økonomiene er relativt like.

Siden 1980-tallet har imidlertid økende inntektsforskjeller vært en vedvarende trend. Uten å hevde en direkte sammenheng, viser OECD til at dette har falt sammen med at finansmarkeder og investeringer ble globalisert og mange kapitalkontroller, rentetak og andre reguleringer fjernet. Den økende ulikheten kan ikke forklares bare av konjunkturutviklingen, selv om den også har spilt inn.

Tapere og vinnere på det globale markedet, men spillereglene er ikke alltid rettferdige

I rapporten legger OECD fram empiriske analyser basert på et stort, verdensomspennende utvalg selskaper. Analysene bekrefter at selskapene som får opp produktiviteten ved å tre inn på utenlandske markeder og satse på innovasjon, får høyere inntjening og lønninger. De som ikke lykkes på internasjonale markeder, opplever derimot fallende inntjening og lønninger. Denne seleksjonen skjer først og fremst innenfor, og ikke mellom, næringer, med tradisjonell industri som det tydeligste eksemplet. Utfallet på globale markeder påvirkes imidlertid også av skjeve spilleregler.


Skjevheter oppstår blant annet når stater søker å gi egne selskaper en fordel gjennom begrensninger på innkommende direkteinvesteringer eller en undervurdert valuta. Figuren under viser en indikator for under- eller overvurdering av valutaen for utvalgte land i perioden 1990-2015. Det går et klart skille mellom de modne og framvoksende økonomiene. Andre eksempler er barrierer som settes opp for handel med finansielle tjenester, for eksempel nasjonal regulering av pensjons- og livsforsikringsselskaper som favoriserer investeringer innenlands.

Statseide selskaper har fått en større plass på verdensmarkedet med de asiatiske landenes, og særlig Kinas, framvekst. Andelen statsselskaper blant verdens 500 største selskaper (på Fortune Globals liste) økte fra 9,8 pst. i 2005 til 22,8 pst. i 2014. Statlig eierskap i de asiatiske landene går langt utover naturlige monopoler, og omfatter blant annet gedigne statseide finansselskaper som tilbyr kapital til andre statseide selskaper på svært gunstige vilkår. OECD er bekymret både for urettferdige konkurransebetingelser som følge av subsidiering, og de statseide selskapenes bidrag til overkapasitet i enkelte industrisektorer som kull og stål. En utfordring er at høy selskapsgjeld og store initiale investeringer gir insentiver til å øke produksjonen for å redusere variable kostnader.  

Internasjonal kartellvirksomhet kan hindre gevinstene ved globalisering i å nå fram til forbrukerne. I utgangspunktet har konkurranse mellom multinasjonale selskaper potensiale til å presse opp effektivitet og stordriftsfordeler, noe som kommer forbrukerne til gode gjennom lavere priser. Der internasjonale karteller holder priser og profitt oppe, er det imidlertid aksjonærene som tar ut gevinstene ved globaliseringen. Lavinntektsgruppene rammes uforholdsmessig hvis resultatet er at nødvendighetsgoder som banktjenester, medisiner, transport, hvitevarer osv. overprises. OECDs tall indikerer at dette langt på vei kan være tilfellet: Mellom 1990 og 2015 ble 240 internasjonale karteller påvist og bøtelagt. Gjennomsnittlig overprising var 20 pst. av omsetningen, for noen nøkkelprodukter som medisiner ofte vesentlig høyere.

OECD ser med bekymring på at gjeld har dominert over egenkapital som finansieringskilde etter finanskrisen, særlig i de framvoksende økonomiene. Det er uheldig fordi egenkapitalfinansiering ofte vil bidra til mer langsiktighet i investeringsbeslutningene. OECD mener en del av forklaringen kan være økte gebyrer for aksjeutstedelse og mer utbredt parallellprising, som øker kostnadene ved å hente inn ny egenkapital. Samtidig har amerikanske og europeiske investeringsbanker tapt markedsandeler til Kina og andre deler av Asia. Mer konkurranse i disse markedene kan bedre situasjonen, mener OECD.  

Korrupsjon og uansvarlighet lønner seg ikke

Verdensbanken har beregnet omfanget av korrupsjon og bestikkelser til 2-3 pst. av globalt BNP. Det betyr at betydelige midler sløses bort på privatpersoner, blant dem diktatorer og militærledere, på bekostning av mer samfunnsnyttige anvendelser. Det betyr også at mange oppdrag ikke går til de mest produktive eller effektive bedriftene. Korrupte regimer kan gå glipp av store gevinster ved å skremme bort utenlandske investorer: Ett poengs stigning på Verdensbankens korrupsjonsindeks (fra 0-10) trekker ned direkteinvesteringene fra land som har ratifisert OECD Anti-Bribery Convention, med 4-9 pst., viser OECD.

Uansvarlig forretningsvirksomhet eller overbærenhet overfor kritikkverdige forhold lenger ned i verdikjeden vil normalt heller ikke lønne seg, skriver OECD. Billige innsatsvarer som stammer fra miljømessige og sosiale overtramp, kan kanskje gi en kortsiktig gevinst, men øker samtidig risikoen for brudd i produksjonskjeden og kostnader som følge av konflikter med lokalsamfunn, streiker, innblanding fra myndigheter og rettsprosesser. OECD viser til at en høy score på samfunnskomponenten i Thomson Reuters Economic, Social and Governance (ESG) indeks henger sammen med høyere lønnsomhet, et resultat som støttes av en rekke akademiske studier.