Nytt arbeidsmarkedsutsyn fra OECD

I løpet av 2018 forventer OECD at sysselsettingen i OECD-området vil gå forbi toppnivået før finanskrisen, men oppgangen på arbeidsmarkedene er ujevn og mange faller utenfor. I årets arbeidsmarkedsutsyn ser OECD på hvordan sysselsetting, ledighet og jobbkvalitet har utviklet seg etter finanskrisen, og hvordan arbeidsmarkedet endres som følge av teknologiutvikling og globalisering. Rapporten presenterer også et metodisk rammeverk for nye OECD Jobs Strategy.

I løpet av 2018 forventer OECD at 61,5 prosent av alle mellom 15 og 74 år i OECD vil være i jobb, noe høyere enn toppnivået på 60,9 prosent i slutten av 2007.

- Men mange mennesker merker lite til oppgangen, med stagnerte lønninger og dårlige karriereutsikter. Vi trenger et inkluderende arbeidsmarked hvor arbeidstakerne tar større del i gevinstene av vår økonomiske modell, sa generalsekretær Gurría under lanseringen av årets Employment Outlook i Berlin den 13. juni.

Ved utgangen av 2016 var arbeidsledigheten i OECD-landene 6,2 prosent i gjennomsnitt, med et spenn fra under 4 prosent i Tsjekkia, Island, Japan, Sør-Korea og Mexico til 18,7 prosent i Spania og 23,4 prosent i Hellas. I løpet av 2018 spår OECD at ledigheten i de 35 medlemslandene vil gå ned til 5,7 prosent. Ledighetstallene går imidlertid saktere ned enn sysselsettingen går opp, noe som forklares med at noe av den økte sysselsettingen absorberes av en voksende arbeidsstyrke. Ledigheten i Norge økte med 1,2 prosentpoeng fra 2014 til 2016, men er nå på vei ned igjen, se landnotatet for Norge.   

                                     

I de fleste OECD-landene økte arbeidsledigheten etter krisen, men hvor mye og hvor lenge varierte kraftig. Økningen var mer dempet i land som svarte med lønnsmoderasjon eller reduserte arbeidstimer, noe som er vanligere i land med sentraliserte eller godt koordinerte kollektive lønnsforhandlinger. Blant spesialtemaene i årets rapport er arbeidsmarkedets resiliens, det vil si motstandsdyktighet mot sjokk og evnen til å komme seg igjen etterpå, og kollektive lønnsforhandlingssystemer. Mange land har trukket i retning av mer desentralisert lønnsforhandling, og andelen organiserte arbeidere har vært på vei nedover i langt tid. Kombinert med teknologisk utvikling, globalisering og nye arbeidsformer setter dette tradisjonelle kollektive lønnsforhandlingssystemer på prøve.     

 “..this     doesn’t mean that we should put the brakes on globalisation or     technological progress – both of which are powerful engines for the global     economy and contribute to greater overall wellbeing. Neither should we     worry about technology-related mass unemployment: as some jobs are     automated, new ones are created and others become more efficient and safe”  - Angel Gurria     under lanseringen av Employment Outlook 2017  

 

I nesten alle OECD-land har arbeidsmarkedet blitt mer polarisert

Fra 1995 til 2015 falt andelen mellomkompetansejobber i OECD med 9,5 prosentpoeng, til fordel for høykompetanse- og lavkompetansejobber som økte med henholdsvis 7,6 og 1,9 prosentpoeng. Noen jobber har blitt skjøvet ut av økt import, særlig fra Kina, men teknologisk utvikling og digitalisering ser ut til å ha spilt en vel så viktig rolle. En tredel av polariseringen kan tilskrives industriarbeidere som har blitt overflødige og gått over til dårligere betalte jobber i tjenestesektoren, resten av polariseringen har skjedd innenfor sektorer. OECDs analyser indikerer at polariseringen blir sterkere hvis arbeidstakerbeskyttelsen er unødvendig streng, mens sterke fagforeninger og høyere minstelønn ser ut til å gi svakere polariseringseffekt.

Med et arbeidsmarked i rask endring er bygging, tilpasning og fornying av kompetanse nøkkelen. Da er det bekymringsfullt at høyt utdannede har to til tre ganger bedre muligheter for kompetanseutvikling i jobben enn lavt utdannede. Løsere arbeidsrelasjoner i form av midlertidige kontrakter, deltid og oppdrag via digitale plattformer øker i omfang og gir som regel dårligere muligheter for kompetanseutvikling. OECD mener den franske ordningen med individuelle opplæringskontoer kan være interessant for flere land. Tyskland har nylig gjort kjent at de vil innføre noe tilsvarende. På arbeidsplassene bør det legges rette for og gis insentiver til kompetanseheving, for eksempel ved mer lagarbeid, jobbrotering, bonuslønn og fleksible arbeidstider. Å sikre grunnleggende digitale ferdigheter i befolkningen bør være en prioritet. OECDs undersøkelse av voksnes ferdigheter, PIAAC, viser at mer enn halvparten av den voksne befolkningen i OECD-landene har ingen eller svært svake IT-ferdigheter.

Det sosiale sikkerhetsnettet og arbeidsmarkedspolitikken må også tilpasses mer flytende arbeidsrelasjoner. OECD viser at mer enn halvparten av uavhengige arbeidere i Europa ikke har rett på arbeidsledighetstrygd. OECD mener en bør sikte mot å la trygderettigheter følge arbeidstakerne, ikke arbeidsplassene, og gjøre det lettere å akkumulere opparbeidede rettigheter fra ulike jobber.

Et indikatorsett til Jobs Strategy

OECDs nye Jobs Strategy skal etter planen legges fram i 2018. Det vil bli den tredje i rekken; den første kom i 1994 og den andre i 2006. Nye Jobs Strategy vil måle tilstanden på arbeidsmarkedet langs tre dimensjoner: sysselsetting og jobbkvalitet, graden av inkludering, og robusthet og tilpasningsdyktighet. I årets utsyn vises resultatene for enkeltland langs de to første dimensjonene. Indikatorene på jobbkvalitet er tatt med videre fra 2014-utsynet, og omfatter lønnsnivå, jobbsikkerhet og arbeidsmiljø. Indikatorsettet på inkludering er nytt og omfatter andelen med lav inntekt, forskjeller i arbeidsinntekt mellom kvinner og menn, og sysselsettingsgapet for sårbare grupper. De fem gruppene som defineres som sårbare i analysen, er småbarnsmødre, unge i alderen 15-29 år som ikke er i utdanning, eldre arbeidstakere (mellom 55 og 64 år), utenlandsfødte og (delvis) uføre. 

 

Figur 1. Pilene viser om indikatorene har blitt styrket eller svekket. For forklaring av indikatorene, se fotnoter til figuren i landnotatet for Norge.

Lavinntektsandelen, det vil si andelen personer i yrkesaktiv alder med disponibel inntekt under 50 prosent av medianinntekten (inntekten i midten av fordelingen), er lavest i Island og Danmark på rundt 7 prosent og høyest i Hellas, Spania og USA på over 15 prosent. I Norge plasseres 9 prosent i lavinntektsgruppen. Selv om jobb som regel er den beste forsikringen mot fattigdom, gir ikke høy sysselsetting automatisk høy inkludering. Eksempelvis har USA og Finland om lag samme andel sysselsatte, men USA har dobbelt så høy lavinntektsandel som Finland. Kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet faller i så å si alle OECD-landene, men inntektsgapet lå fortsatt nær 40 prosent i gjennomsnitt i 2014. Dette gapet fanger opp forskjeller i både sysselsetting, arbeidstimer og timelønn, og viser dermed større forskjeller enn om man kun ser på timelønn.

Analysen viser at gode resultater på ett område ofte henger sammen med gode resultater på andre områder, og motsatt. Norge, Island og Danmark ligger i toppsjiktet på de aller fleste indikatorene, med Sverige og Finland hakk i hæl. Graden av kjønnsforskjeller ser imidlertid ut til å være mer uavhengig av resultatene på de andre områdene. Dette ser man også i Norge, hvor menn fortsatt tjener 35 prosent mer enn kvinner.