Travel and border information for Norway

Information in Norwegian / English

Kollektive forhandlinger

Kollektive forhandlinger

Andelen arbeidstakere som er medlem i en fagforening faller jevnt og trutt, og er mer enn halvert siden 1975 skriver OECD i en nylig publisert rapport. Selv om trenden er svært markant, er det også unntak. Norge er blant landene hvor andelen organiserte har falt lite.

Fagforeningsandelen faller, men kollektive avtaler har stort gjennomslag

Andelen arbeidstakere som er medlemmer i en fagforening varierer betydelig mellom ulike medlemsland, fra 5 prosent i Estland til 90 prosent på Island.

De fleste OECD land opplever et markant fall i andelen arbeidstakere som er medlem av en fagforening. Bare i to land, Belgia og Island, har andelen økt. I Norge, Canada og Korea har andelen holdt seg relativt stabil. Årsakene til at andelen faller varierer fra land til land. Megatrender som demografiske endringer, en fallende industrisektor og en framvoksende tjenestesektor, forklarer bare en begrenset del av fallet. Mesteparten av fallet er i rapporten fra OECD uforklart.

Innflytelse og oppslutning

I 2018 var 16 prosent av arbeidstakerne medlem i en fagforening. Bredt vurdert kan fagforeningsandelen gi en pekepinn på fagforeningenes gjennomslagskraft, men de kollektive avtalenes gjennomslagskraft kan være vesentlig høyere enn andelen medlemmer skulle tilsi.

For å forhandle kollektive avtaler trenger fagforeningene en forhandlingsmotpart. Forhandlingsmotparten kan være arbeidsgiver direkte, men nær 60 prosent av arbeidstakerne i OECD er ansatt i en bedrift som er medlem i en arbeidsgiverorganisasjon. Ofte gis avtalen anvendelse for et stort antall arbeidstakere som ikke er organisert.  Andelen arbeidstakere som er omfattet har falt mye mindre enn fagforeningsandelen. I alt var 32 prosent av arbeidstakerne omfattet av en kollektiv avtale i 2018, hvilket innebærer at halvparten av arbeidstakerne som i 2018 ble omfattet av en kollektiv avtale, ikke selv var organisert.

Ikke skjær alle kollektive avtaler over én kam

Kollektive arbeidslivsavtaler har dype historiske røtter, i mange land helt tilbake til industrialiseringen. Når de virker godt kan avtalene bidra til et inkluderende arbeidsliv med høy sysselsetting. Virker de dårlig kan de føre til høy arbeidsledighet og redusere evnen til omstilling og vekst. Utfordringen er å finne et godt balansepunkt mellom interessen til de organiserte arbeidstakerne, bedriftene og samfunnet.

Analysene fra OECD tyder på at arkitekturen i forhandlingssystemet kan ha stor virkning for hvordan systemet med kollektive avtaler slår ut. Forhandlingssystemer som fungerer godt bør ha et tilstrekkelig innslag av sentralisering, men for sterk sentralisering kan gi et for stivbeint system som forhindrer omstilling og fleksibilitet.

Fire byggeklosser i forhandlingssystemet

Det kollektive avtalesystemet kan deles inn i fire byggeklosser:

  1. Nivået avtalene inngås på (bedrift, sektor, nasjonalt)
  2. Fleksibiliteten til å avvike fra avtaler på høyere nivå
  3. Graden av koordinering mellom ulike nivå
  4. Partenes evne til å håndheve avtalene

Disse fire byggeklossene gir en god pekepinn på hvor sentralisert og koordinert et forhandlingssystem er. Sentralisering kan oppnås enten ved at avtalene inngås på nasjonalt nivå, eller ved at avtaler som inngås desentralisert koordineres. Inngås avtalene på nasjonalt nivå, kan fleksibilitet innarbeides formelt (punkt 2) eller ved at partenes evne til å håndheve avtalene er begrenset.

I to-tredjedeler av OECD-landene foregår de kollektive forhandlingene hovedsakelig på bedriftsnivå. Forhandlinger på sektornivå er vanlig i Kontinental-Europa. I Østerrike, Danmark, Tyskland, Sverige, Japan og Norge foregår det en utstrakt koordinering med høyere nivåer under forhandlingene, mens slik koordinering er svak eller fraværende i andre OECD-land. 

Desentraliserte kollektive avtaler med et sterkt innslag av koordinering, slik vi har i Norge, har vist seg ofte å gi relativt gode resultater ifølge OECD. I Norge er det også et særtrekk at forhandlingene starter i konkurranseutsatt sektor, og at lønnsveksten i denne sektoren danner grunnlag for avtalt lønnsvekst i andre sektorer. Det bidrar til at hensynet til konkurranseevnen i norsk økonomi spiller en vesentlig rolle også for den generelle lønnsutviklingen.  

Det kollektive forhandlingssystemet bør videreutvikles – men reformer er ikke uten risiko

OECD skriver at kollektive avtaler fortsatt spiller en stor rolle i mange økonomier, og at spørsmål om hvordan det kollektive avtalesystemet er bygget opp derfor bør vies stor oppmerksomhet. Likevel understreker OECD at forsøk på reformer ikke alltid gir de ønskede resultater. I enkelte tilfeller har tilsynelatende gjennomtenkte reforminitiativer hatt manglende gjennomslag i møte med kultur og tradisjon, og i andre tilfeller har reformene fått gjennomslag, men også utilsiktede konsekvenser.