Framtidens eldre – hvordan får de det?

Uten tiltak vil inntektsforskjellene blant framtidens eldre øke i mange land. Mer inntektsutjevning i pensjonssystemet kan være et godt tiltak for å bøte på utviklingen, men det mest virkningsfulle vil være å motvirke at inntektsforskjeller får feste fra ung alder, skriver OECD «Preventing ageing unequally».

Globale megatrender

Årene etter finanskrisen har vært preget av lav produktivtetsvekst, lav lønnsvekst og høy arbeidsledighet. Globale megatrender som økte lønnsforskjeller, mer avbrudd i yrkeskarrierer og lengre levealder med påfølgende reformer for å bedre bærekraften i pensjonssystemene, gjør at det ikke lenger er selvsagt at fremtidige generasjoner av pensjonister vil få høyere inntekt enn foregående. Megatrendene trekker også i retning av økte inntektsforskjeller hos framtidens eldre, hvis tiltak ikke settes i verk, skriver OECD.

Figur 1. Timelønn som funksjon av alder for menn med god og dårlig helse.

Dagens eldre

I de fleste land stiger gjennomsnittsinntekten med alder fram til «noen-og-femti». Etter denne alderen er utviklingen i gjennomsnittsinntekt markant ulik. Norge er i en gruppe av land hvor inntektene når et platå ved «noen-og-femti». I noen land starter gjennomsnittsinntekten å falle fra midten av femtiårene, men i enkelte land fortsetter gjennomsnittsinntekten å stige også lenge etter dette.

Fattigdom defineres av OECD som inntekt under 50 prosent av medianinntekt. Med en slik definisjon vil andelen fattige bare avhenge av fordeling, ikke av gjennomsnittlig inntekt. I Norge er fattigdom etter OECDs fattigdomsdefinisjon et problem som angår en lav andel av befolkningen, og andelen fattige er enda lavere i den eldre del av befolkningen (65+) enn i befolkningen i yrkesaktiv alder. Andelen fattige i den eldre befolkningen i Norge er godt under 5 prosent. Andelen fattige blant enslige over 80 år, er imidlertid betydelig (nesten 20 prosent).

I tillegg til å vurdere andelen fattige, kan fattigdomsproblemet belyses ved å vurdere hvor stor fare en husholdning har for å falle under fattigdomsgrensen (f.eks. ved å se på margin ned til fattigdomsgrensen og inntektstrygghet) og hvor mye under fattigdomsgrensen de fattige er i gjennomsnitt. Måles «dybden» i fattigdommen på denne måten er fattige i Norge mindre fattige enn fattige i mange andre land. I tillegg kommer at norske fattige gjerne har relativt høy inntekt målt ved absolutt kjøpekraft.

Pensjonssystemene kan utjevne inntektsforskjeller

Graden av inntektsutjevning i ulike pensjonssystemer er vanskelig å måle, men virkningene av økte lønnsforskjeller på pensjon, kan være en indikator. I Storbritannia, Irland og New Zealand, vil økte lønnsforskjeller ikke bidra til økte forskjeller fra deres «folketrygd», fordi den er et fast beløp for alle. I en rekke andre land er bildet at pensjonsinntekten reflekterer tidligere lønnsinntekt. For Norges del dempes virkningene av økt lønnsulikhet av folketrygdens degressive profil ifølge OECDs simuleringer se fig. 1.20.

Personer med marginal tilknytning til arbeidslivet har ofte også lav timelønn. Systemer som gir store fratrekk for ufullstendige yrkeskarriærer kan derfor bidra til å at ulikheter i arbeidsinntekt bevares i pensjonstilværelsen. Norge er imidlertid etter OECDs beregninger et land hvor det får begrenset betydning for alderspensjonen om en person trer inn i arbeidslivet seint i livet og har en ti-årig pause som følge av arbeidsledighet, se figur 1.21.

Det er velkjent at personer som har hatt høy lønn i yrkesaktiv alder, også i gjennomsnitt lever lenge, og vice versa. Den høyere dødeligheten i grupper med lavere økonomisk status kan paradoksalt nok bidra til å redusere inntektsforskjellene i den eldre befolkningen, skriver OECD. Så kanskje er det slik at de gamle har det best, fordi det er de som har det best som blir gamle?