Fem anbefalinger for å sikre god integrering

OECDs nylig publiserte rapport Ready to Help? Improving Resilience of Integration Systems for Refugees and other Vulnerable Migrants ser på hvilke lærdommer OECD-landene kan dra nytte av basert på erfaringene fra flyktningkrisen i 2015. Rapporten viser til fem policy-anbefalinger som kan bidra til at vertsland i fremtiden står bedre rustet til å ta imot og integrere store og plutselige tilstrømninger av flyktninger og sårbare migranter.

Rapporten viser til den rekordstore tilstrømningen av flyktninger og asylsøkere til OECD-land de senere årene. Mellom 2013 og 2017 ble flyktningebefolkningen i OECD-landene nesten tredoblet, fra 2 til 5.9 millioner. Humanitære kriser, ofte forårsaket av krig og konflikt, bidro til denne store økningen. Selv om antall asylsøknader i OECD-området og EU nådde rekordnivåer i 2015 og 2016, er andelen flyktninger i disse landene relativt liten sammenliknet med resten av verden.

Note: Preliminary data for 2017.  Source: UNHCR, Eurostat.

Rapporten trekker også frem at for europeiske land, vil den estimerte effekten av de seneste tilstrømningene av flyktninger i liten grad ha innvirkning på størrelsen av befolkningen i yrkesaktiv alder. Innen utgangen av 2020 anslår OECD at økningen ikke vil ligge på mer enn en tredjedel av 1% for Europa totalt. Enkelte land, som Tyskland, Østerrike, Hellas og Sverige vil derimot merke en større effekt.

Offentlige utgifter knyttet til mottak og integrering av flyktninger har variert stort blant OECD-landene de seneste årene. Kostnadene toppet seg for de fleste landene i 2016, og OECD estimerer at de dette året varierte på mellom 0.1 til 1% av GDP. Samme år ble det brukt flere midler enn noensinne fra landenes utviklingsbudsjetter til flyktningutgifter i eget land. Denne typen bruk av ODA-midler (Overseas Development Aid) økte kraftig fra USD 4.2 milliarder i 2013 til 16 milliarder i 2016, for så å ha avtatt en del i 2017.

Anbefalinger

Som rapporten påpeker, er det en realitet at fremtidige humanitære kriser kan trigge nye, store migrasjonsstrømmer. Selv om systemene i OECD-landene, i motsetning til den gjengse oppfatning, har vist seg kapable til å håndtere plutselige økninger i antall asylsøknader, er det fortsatt et forbedringspotensiale når det kommer til integreringsfremmende tiltak. Rapporten peker på fem hovedanbefalinger:

1) Forbedre overgangen fra mottak til integrering

En første lærdom som rapporten trekker frem, er at selv om vertsland klarte å mobilisere et mottaksapparat som til en stor grad fungerte under flyktningkrisen i 2015, var de i stor grad basert på ad hoc-løsninger heller enn allerede etablerte responsplaner. Mangelen på en omforent, etablert plan bidro til både høyere kostnader og en oppfatning blant vertsbefolkingen om en ukontrollert tilstrømming av asylsøkere og kollaps av mottakssystemer. Jo tidligere man begynner integreringsprosessen, jo bedre. Derfor bør tiltak som språkundervisning i mottakssentre for asylsøkere som med stor sannsynlighet får innvilget opphold påbegynnes raskt. Det er også viktig å kartlegge ulike sårbarheter og særegne behov på et tidlig stadium.

2) Tilrettelegg for arbeidsmuligheter og tilgang til sosiale tjenester

Forskning viser at flyktninger og sårbare migranter i OECD-land bruker lenger tid enn andre migranter til å integreres på arbeidsmarkedet. Derfor må myndigheter tenke langsiktig når de igangsetter integreringstiltak. Innpass på arbeidsmarkedet gir ikke kun økonomiske gevinster for vertslandet, men kan også føre til raskere aksept og sosial inkludering. Følgende tiltak som kan bidra til økonomisk og sosial 4

integrering trekkes blant annet frem: ferdighetskartlegging, arbeidsrettet språkopplæring, integreringskurs samt tilgang til, og oppfølgning knyttet til, utdanning og arbeidsmuligheter.

3) Initier tiltak som kan bidra til økonomisk og sosial aksept

Selv om innpass på arbeidsmarkedet og økonomisk selvstendighet kan bidra til sosial inkludering, er det ingen garanti for dette. Derfor bør myndigheter legge til rette for tiltak som øker muligheten for at flyktninger og sårbare migranter finner seg til rette i vertslandet. Mulige tiltak inkluderer innsats mot sosial dumping og tilrettelegging for gründervirksomhet. Rapporten anbefaler også langsiktig støtte til sivilsamfunnsaktører som arbeider med integrering da de spiller en viktig rolle i integreringsprosessen. Det er også viktig å ha en tydelig kommunikasjonsstrategi slik at bevisstheten blant vertsbefolkningen øker om flyktninger og sårbare migranters utfordringer og fordelene ved at de integreres på arbeidsmarkedet.

4) Samarbeid med lokale myndigheter

Lokale myndigheter har ofte bred erfaring med integrering og dermed kunnskap om hvilke lokalt tilpassede integreringstiltak som fungerer. Det er derfor viktig for nasjonale myndigheter å ha en åpen dialog med alle nivåer av myndighetsapparatet og inkludere dem i utviklingen av integreringspolitikken. Koordinering med private aktører kan også bidra til at tiltak er bedre tilpasset lokale forhold.

5) Øk internasjonalt samarbeid

Integrering sees gjerne på som et nasjonalt anliggende, men rapporten påpeker at ingen enkeltland kan håndtere kompleksitetene av å integrere flyktninger og sårbare migranter på egenhånd. Land bør lære av hverandre og utvikle varslingssystemer for å stå bedre rustet til å møte nye, store tilstrømninger av flyktninger. Koordinering mellom opprinnelses- transitt- og vertsland kan bidra til informasjonsdeling som sikrer raskere og mer målrettet oppfølging. Informasjonsdeling over landegrenser kan også være praktisk ved eventuell relokalisering eller gjenbosetting av flyktninger. Hele 85% av verdens fordrevne bor i utviklingsland. Derfor bør internasjonalt samarbeid også omfatte bedre samspill mellom humanitær innsats, langsiktig utvikling og fredsbygging overfor utviklingsland som også er vertsland.