Gratulerer med grunnlovsdagen!

17 mai 2017.jpg
17.mai holdt direktøren for det Norske Instituttet i Roma, Christopher Prescott, tale ved P.A Munchs grav på den Ikke-Katolske kirkegården i Roma.

Når jeg skal holde 17. maitale på dette vakre stedet og på denne høytidelige dagen - grunnlovsdagen ved graven til Peter Andreas Munch i den ikke-katolske kirkegården-, så er det ikke lite ydmykhet jeg føler ovenfor oppgaven. Så kan jeg kanskje gjøre noen av Munchs ord fra forordet Det norske Folks historie (1852)

Enhver Forfatter, der udgiver et vidtløftigt Verk, føler sig uvilkaarligt opfordret til at gjøre Almeenheden en Undskyldning, fordi han vover at optræde med saa store Fordringer paa Opmerksomhed og Velvilje, som Haabet om, at et Skrift af den Vidtløftighed skal finde Læsere og vedligeholde de engang fundnes Interesse, kunde synes at forudsætte. End sterkere føler han denne Opsordring, naar det Enme, han behandler, er af stort Omfang og særegen Vigtighed; thi hans Dristighed, at indlade sig derpaa, kunde maaskee forekomme En og Anden som uforenelig med den rette Beskedenhed og Mistillid til egne Kræfter.

I dag skal jeg kun holde deres oppmerksomhet i noen minutter, mens P.A. Munchs verk fra 1850-årene skulle være starten på den faghistoriske tradisjonen innen norsk historie – og historie som nasjonsbyggende disiplin.

Et første poeng, som jeg forfølger etter hvert, er at det er verdier i Norge, som ikke er eksklusive norske men heller ikke universelle, som man kan være stolte over. Dernest, som en av verdens små nasjoner med en befolkning som kunne finne plass som en bydel i en av verdens mange mega-byer, i en verden preget av tilsynelatende uforenlige og eskalerende konflikter, og der alle berøres av klodens hendelser, så er en del av de spørsmålene vi står ovenfor i dag ikke så enestående nye som vi kan forledes til å tror. Det er vel snarer den verdensomspennende skalaen som er nytt. Vi kan ikke vende oss til historiefagets fortellinger, f.eks. P.A. Munchs synspunkter og historieverk, for å finne en oppskrift på hva vi skal tro og gjøre i dag. Men vi kan lære av Munch og historien at det ikke alltid finnes enkle svar.

For å begynne med det første, dette med «norske verdier», skal jeg vende meg til en som har hatt betydelig større innflytelse på meg enn P.A. Munch, nemlig min mor. Min mor tok eksamen artium rett etter 2. verdenskrig, søkte og fikk studieplass i California og traff min far – og derfor kan jeg i dag stå her som et levende bevis på fordelene med internasjonale utvekslingsordninger. Gjennom hele min barndom, når fjernsynet viste opptogene på nasjonale feiringsdager i USA (Thanksgiving, 4th of July, St. Patricks day), militærparadene i Beijing eller Moskva, og militære æres opptredner viste vi barna hva min mor snart skulle si: Nedsettende ord om militarisme, sammenligninger med nazistenes parader, og negative kommentarer om kommersiell-overregi der mennesker var gjort til tilskuere eller tannhjul i et maskineri. Da var det noe annet med 17. mai i Norge – der var det ikke soldater og våpen og kommersialisme, og det var ikke nasjonalistisk sjåvinisme som ble uttrykt. Nei, på 17. mai i Norge var det barn, omsorg og demokratiske verdier som ble uttrykt – og gleden over en frihet hun ikke tok for gitt, i en feiring iscenesatte av folk selv. Selv fikk jeg oppleve mitt første 17. mai tog i midten av tenårene – og først da opplevde at det var sant, det min mor sa (selv om jeg neppe ville innrømme det, da).

P.A.Munch var en historiker som skrev et verk rundt 1850. Han og min mor delte kanskje noen fundamentale verdier, slik han uttrykte det i forordet til «Det norske Folks historie»:

 jeg [maa] yttre nogle Ord om Verkets Anlæg og Plan. Jeg har med Flid kaldt Verket „det norske Folks“, ikke „Norges“, eller „Norges Riges“, eller „Norges Kongers“ Historie. Det var min Hensigt, at levere en saa vidt muligt tro og fuldstændig Fremstilling ej alene af Landets politiske eller ydre, men og af Folkets indre Historie, af Folkelivet i dets Udvikling og Fremskridning; ej alene af Fyrsternes, men og af Folkets egne Bedrifter.

Kan hende Munchs holdninger hadde røtter i samtidens politiske forhold og bonderomantikken, kan hende det skyldtes en mangel på fyrstelige figurer som kunne holdes frem og kan hende det skyldes forholdene som knyttet sammen denne lille nasjonen på Europas nordlige utkant. Men dette er et historiesyn som lå forut for sin tid. Og kom til å prege norsk historieforskning frem til i dag.

P.A. Munch var en historiker som mente historie er viktig, og at historikere har et samfunnsansvar

Overalt søge de historiske Forfattere at fremdrage, hvad der kan tjene til Forherligelse for deres egen Nationalitet. Den politiske Stilling, Norge i flere Aahhundreder har indtaget, har udsat det for, mere end andre Nationer at se sin Nationalitet forglemt, og den Deel, det i ældre Tider har taget i Verdensbegivenhederne, enten ignoreret eller fremstillet i et urigtigt Lys. Det var at befrygte, at denne Forglemmelse, Ignoreren eller urigtige Fremstillingsmaade vilde vedvare og befæste sig under vore Tiders historiske Kappestrid, hvis ikke en norsk Historieforsker selv, ved at samle og udgive Alt, hvad ældre og nyere Granskninger i hans Fædrelands Historie havde bragt for Dagen, søgte at modarbejde de falske Forestillinger, der ellers, naar man ganske overlod Feltet til Udlændingen, sandsynligviis vilde udbrede sig.

Da som nå, et nasjonalt program for forskningen, fastlagt på forhånd, kan lede galt av sted. I Munchs tilfelle var det innvandringshypotesen som ble feilsporet. Denne teorien går ut på at de germanske stammene som var forfolkene til de nåværende nordiske folkene innvandret i jernalderen – men atskilt fra hverandre. Den spesielle norske innvandringen var den nordlige og skulle overhodet ikke forveksles med den svenske eller danske. Nå skal det sies at det var ikke særlige håndfaste data om saken når Munch skrev, og den ene fortellingen kunne være nesten like god som den andre. Men Munchs fortelling vokste også ut av et politisk program, og for å gjøre en lang historie kort: omtrent det hele av akkurat denne av Munchs beretninger er feil. Og så kan vi smile litt over det som i dag synes å være naiv nasjonalisme og historiefortelling.

Men den offentlige samtalen i vår samtid er kanskje ikke annerledes? I en tid med global migrasjon, folk på flukt, sterke etniske, nasjonale og religiøse konflikter, griper man også i dagens Norge og Europa til forestillinger man tror er hentet fra historien. Hensikten er å naturliggjøre det ene eller andre moralske og politiske ståstedet – å inkludere eller ekskludere folk fra privilegier og forpliktelser. Noen benekter annen innvandring enn den som skjedde rett etter isen smeltet, og hevder nærmest at nordmenn er vokst frem i «splendid isolation». Deres vesen er fastlagt en gang for alle, nærmest genetisk bestemt gjennom tusen år av samspill med «blod», kultur og natur. Det er mye forskningen ikke kan svare på – men akkurat dette vet vi er feil. De siste årenes arkeologiske og naturvitenskapelige undersøkelser av funn og menneskerester i Europa viser at det selv i den tidligste jaktsteinalder var det betydelig bevegelser av folk både inn og ut av Skandinavia, og slik har det fortsatt frem til i dag - folk er kommet fra sør, fra øst, fra vest og etter hvert direkte og indirekte fra det østlige og sentrale middelhavsområdet. På den andre siden av debattens fronter hevdes det, også under henvisning til tusenårsargumenter, at alt er importert og det ikke finnes noe «norsk» - en like naiv og forenklet forestilling.

Selv om vi kan fastlegge store trekk av kulturens historie, er det feil å ha den som utgangspunkt for en fasit om hva som er rett og riktig i dag. Selve øvelsen med å spørre om menneskers verdi utfra forestillinger om hvor mange generasjoner deres forfedre bodde her eller der, eller hvor «ekte» kulturen er, er i seg selv å stille de gale spørsmålene.

Det sier seg vel selv at en ungdom med foreldre som flyktet fra Somalia via Libya til Norge, tredje generasjons etterkommere av pakistanske arbeidsinnvandrere, colombiansk-jødiske-norske barn, tamilske-ættet arbeidere i fiskeforedlingsindustrien, finsk-ættet skogsbønder i Øst- og Nord-Norge, en norsk-newar familie med en fot i Oslo og en fot i Kathmandu, norsk-amerikansk direktør ved DniR eller nordmenn i Roma har ikke mindre rett eller færre forpliktelser ovenfor det norske fellesskapet vi feirer på 17.mai enn en som tror at vedkommende kan følge sin avstamning tilbake til vikingtiden. Når jeg har sett 17. mai feiringene i Oslo i de senere årene, er de et sterkt uttrykk for nettopp dette: nemlig at rett og ansvar følger av å være her og nå.

P.A. Munchs historie ble til i en annen tid – men også med problemer og spørsmål med trekk som ligner det som er fremme i Europa og Norge i dag. Vårt syn på fortiden formes etter problemene i nåtiden. Man skal ikke forsøke å tilskrive fortidens ikoner meninger en selv har, og på den måten holde dem gissel for argumenter i en debatt 150 år etter deres død. Men Munch brukte middelalderhistorie til å forstå samtiden, og samtiden til å forstå midedelalderen. Han var et nysgjerrig, samfunnsengasjert, humoristisk og sosialt menneske som ville nok hatt noe å si om den politiske debatten i Europa. Og utgangspunktet ville nok ligne det som preger 17. mai feiringen anno 2017 – i Roma og i Oslo.

God 17. mai