Rwanda. 25 års markering av folkemordet

Fra seremonien i Kigali 7. april.
Fra seremonien i Kigali 7. april. Foto: AU-delegasjonen, Addis Abeba

Høytidelig, alvorstung og velorganisert markering i Kigali i dag 7. april av 25-årsdagen for utløsning av folkemordet i Rwanda i 1994.

EU-kommisjonspresident Juncker og AU-kommisjonspresident Faki holdt hovedtaler, sammen med Rwandas president Kagame. En fin gest fra rwandisk side å gi forkjemperne for samarbeid og integrasjon i Europa og Afrika, EU og AU, en hovedrolle.  

Personlig anlagt tale av Belgias statsminister Charles Michel, hvor han, som statsminister Verhovstadt før ham, påtok seg Belgias del av ansvaret for forhold i Rwandas historie som har bidratt til etnisk konflikt og dermed de grusomme myrderiene våren 1994, hvor mer enn 800,000 mennesker ble tatt av dage. Ingen høynivådeltakelse av Frankrike (som har et mer direkte ansvar), selv om Macron denne uken har annonsert en historiekommisjon for å få klarhet i Frankrikes rolle.

Taler også av Etiopias statsminister Abyi Ahmed (som var i Rwanda som ung mann i etiopisk FN-kontingent etter folkemordet) og Djiboutis president. Canada representert av generalguvernøren, ellers politisk deltakelse av et 20-tall afrikanske land, Kohler (Tyskland), Mbeki, Obasanjo, generalsekretærer i Commonwealth og La francophonie m fl.  

Kagame og øvrige taleres budskap var f o f:

Folkemordet utløst 7 april var resultat av utvikling over flere år, og en intensivert hat-propaganda og flere massakre og myrderier rettet mot Tutsi-minoriteten i årene før utbruddet. Folkemordet i månedene fra 7. april var ikke begynnelsen, men snarere sluttstenen i en hatspiral. Ord kommer før handling, og ‘folkemord kommer ikke plutselig og av seg selv’. Dette ble gjentatt av flere, og har direkte relevans for situasjonen i mange land i dag, med økt spredning av hatideologi, fiendtliggjøring av ‘de andre’ etc.  

Det var tallrike og tydelige signaler i årene og månedene fram til 7. april. Folkemordet kunne ha vært om ikke forhindret så sannsynligvis kraftig begrenset hvis det internasjonale samfunn hadde forstått hva som var i ferd med å skje og grepet inn. Det internasjonale samfunn sviktet, noe som fremgår av diverse undersøkelseskommisjoner og forskning. Også her er det en lærdom for ettertiden.  

SR-vedtak om rettslig forfølgelse, forpliktelse til utlevering osv av ansvarlige for folkemord er ikke tilfredsstillende fulgt opp.

Budskapet fra Kagame og andre talere var ellers behov for å minne de som ble drept, tilgivelse og bearbeiding av sorg, håp, og samling - av en nasjon som i 1994 lå ødelagt og radbrukket - om en ny, felles fremtid. Dette var også budskapet i finstemte kunstneriske innslag (musikk, dramatisering, høytlesning av navn mm) framført av representanter for Rwandas unge post-genocide generasjon.  ‘Fear and anger’ var erstattet av ‘energy and purpose’. Rwanda hadde vist at man kunne ‘forgive, but will not forget’.

Kagame sa i en personlig preget tale at dette skjedde i vårt land (altså eget ansvar) - og kom aldri til å skje på nytt, at Rwanda gitt historien alltid måtte være ‘et skritt foran’ og utvikle seg som moderne samfunn, og at ingen (underfortsått også naboland) måtte ha noen tvil om nasjonens styrke til å stå i mot en tilsvarende trussel.

Dagen ga anledning til korte samtaler med en rekke personer, inkl Rwandas utenriks- og viseutenriksminister.